Norsk fotball

Norge var én gang nummer 2 på FIFA-rankingen. Bare Brasil var foran oss. Et lag vi aldri har tapt for. Utrolig nok!

Var det fordi barn som var litt bedre enn de andre på den tiden, bare spilte sammen med andre som var litt bedre enn de fleste andre?

Skyldtes dette at vi toppet lagene i barnefotballen?

Eller at vi hadde profesjonelle trenere i barne- og ungdomsfotballen?

Eller fordi ungene spilte med offside?

Selvsagt ikke. Det er bare tøys. Så klart.

Det skyldtes at vi hadde noen årganger med ganske gode fotballspillere som fikk spille fotball på en måte som var tilpasset ferdighetene deres - både de individuelle og de kollektive. Vi spilte fotball på vår måte. På en norsk måte. Som var litt annerledes enn måten andre spilte fotball på. Den var mer effektiv. For oss. For den ga oss resultater. En ikke uvesentlig del av internasjonal fotball.

Vi kan ikke prøve å spille fotball som Tyskland, Spania eller Brasil. Når vi ikke har tyske, spanske eller brasilianske fotballspillere. Det sier seg selv. Vi må spille på vår måte.

Hvis vi har lyst til å oppnå resultater vel og merke.

Ganske god til å drible

Da jeg var en ganske liten fotballspiller var jeg ganske god til å drible. Jeg driblet og driblet. På løkka, i skolegården og på fotballtrening. Særlig på fotballtrening egentlig - for der var vi omtrent 50 unger ute på en grusbane med én ball. Så når man først fikk tak i ballen virket det rimelig meningsløst å gi den fra seg igjen. Så sakte men sikkert ble jeg ganske god. Til å drible. Bedre enn mange andre. Noen kalte meg sikkert et talent. Eller no'. Og ville i dag sikkert forsøkt å plassere meg sammen med andre, som også var gode til å drible. Eller som var sterkere og raskere enn meg. Men da hadde jeg ikke turt å drible. Så mye. Jeg hadde begynt å "jukse" for å tilpasse meg de andre, som kanskje var både bedre, sterkere og raskere enn meg. Utviklingen hadde stoppet opp. Og jeg hadde blitt en middels god dribler. Istedenfor en ganske god dribler. Og det hadde ikke vært like moro. Kanskje for de andre, men ikke for meg.

Om mulighetsrom og de greiene der

.

Det internasjonale skiforbundet (FIS) har som kjent vedtatt at stavlengden i klassisk langrenn denne vinteren maksimalt kan være 83 prosent av kroppslengden.

Denne regelendringen har medført en ommøblering av toppetasjen i den norske smørebussen.

I en pressemelding fra Norges Skiforbund heter det i dag:

"For å kunne hevde oss i verdenstoppen er vi helt nødt til å utnytte mulighetsrommet det internasjonale reglementet gir"

Heia Henrik!

"Fellesskapets eiendomsrett både til selve konkurransene og de ulike reklameflatene må beskyttes. Det er disse rettighetene som over tid finansierer hele driften", skriver Dagbladet i dag.

Om konflikten mellom Skiforbundet og Henrik Kristoffersen, altså. Det samme Skiforbundet som sa ja til at Aksel Lund Svindal skulle få en slik avtale. Fordi det ville spare skiforbundet for masse utgifter. Økte inntekter eller reduserte utgifter er to sider av samme sak for meg. Men jeg er jo bare en skarve siviløkonom. Det samme forbundet som også sa ja til Petter Northugs private avtaler. Fordi Petter Northug vinner. Når det gjelder.

For hva hvis sjakkforbundet skulle kreve å eie Magnus Carlsen? Hadde dette virket rimelig? For noen? Nå er riktignok ikke sjakkforbundet en del av Norges Idrettsforbund. Det er sant. Når jeg tenker meg om. Men hva om Norges Golfforbund skulle kreve å eie Suzann Pettersen? Med hud og hår. For ikke å snakke om Casper Ruuds forhold til Norges Tennisforbund!

Selvsagt er det en fordel for Henrik Kristoffersen å være en del av et landslag. Det er det ingen som bestrider. Minst av alle ham selv. Vil jeg tro. Men det kan da umulig være ensbetydende med at Skiforbundet skal ha eiendomsretten over utøveren. Over merkevaren Henrik Kristoffersen.

Jeg har selv unge toppidrettsutøvere i familien min. Utøvere - som i tillegg til å ha mye glede over det de holder på med - koster oss foreldre ganske mye penger. De utvikler seg til toppidrettsutøvere helt uten hjelp av noe idrettsforbund for å si det sånn. Akkurat som Henrik Kristoffersen har gjort. Og Suzann. Og Casper.

Hvorfor skal altså Norges Skiforbund eie utøverne? Med hud og hår. Når forbundets bidrag til den enkelte utøvers utvikling er relativt beskjeden. For å si det veldig forsiktig.

Heia Henrik, altså.

Stå på!

Først og viktigst

"En stats første og viktigste oppgave er å forsvare landet", skriver Hanne Skartveit i Verdens Gang i dag.

Og det er ikke så veldig langt fra sannheten. Faktisk.

Men det er én ting som er enda viktigere. Mye viktigere. Enn å forsvare landet, altså.

Denne éne tingen er å sikre innbyggerne i landet sikker tilgang på sunn, god og næringsrik mat. Og drikke. På en bærekraftig måte. På en måte som tåler en støyt. Som tåler en krise.

Dette gjør ikke den norske staten for sine innbyggere i dag. Og det er ikke bra. Det er for dårlig. For å si det veldig forsiktig.

For mindre enn 40 prosent av den maten vi trenger produseres i dag av oss selv.

For å få tak i resten er vi avhengig av andre. Av andres gode vilje. Og av at vi har nok penger til å kjøpe oss denne gode viljen. Også når det kommer en støyt. Når det oppstår en krise. Da kan vi nemlig klare oss uten mange ting.

Mat er ikke én av disse tingene.

10 bud til norske myndigheter

1. Gi oss sunn, trygg, smakfull og næringsrik mat basert på det norske ressursgrunnlaget!

2. Øk utnyttelsen av det norske ressursgrunnlaget slik at vi blir mindre avhengige av å importere mat!

3. Gi oss levende bygder og distrikter der mennesker kan leve trygt og godt - og ha tro på fremtiden!

4. Ta vare på den unike kompetansen vi har i landet vårt - om det å lage mat!

5. Skap arbeidsplasser også utenfor byene!

6. Sørg for at landet vårt fortsetter med å se ut slik vi alle ønsker at det skal se ut!

7. Gi oss et bærekraftig norsk landbruk - i økonomisk, sosial og miljømessig forstand!

8. Norsk landbruk er noe helt spesielt - ikke ødelegg dette!

9. La norske jordbrukere fortsette med å bruke norsk jord! Det er nemlig den barna våre skal leve av!

10. La bøndene fortsette med å ta vare på landet vårt - ingen løser den oppgaven bedre. Og mer effektivt

Skikkelig lurt

OK. Regjeringen ønsker et mer effektivt landbruk i Norge. Slik at vi kan produsere maten billigere enn før. For å få til dette gis det mer direkte støtte til store gårdsbruk. Og mindre til de små. I tillegg gis det støtte til å investere i større anlegg. Videre subsidieres prisen på importert kraftfôr - sånn at det blir mindre lønnsomt å ha dyrene ute på beite. Og sånn at det produseres mer. Melk for eksempel. Hver ku må produsere mer melk for at det hele skal bli effektivt. Nok. For regjeringen.

Så nå har vi for mye melk, gitt. Og ost. Og vi har for lite kjøtt. Av storfe. Så det må vi importere. Fra andre enden av kloden.

For alt jeg vet kan det være at dette er skikkelig lurt. Det er bare veldig vanskelig å se at det er det.

Ti bud til den norske bonden

1. Gi oss sunn, trygg, smakfull og næringsrik mat! Til en fornuftig pris.

2. Gi oss tilgang på norske råvarer sånn at norsk matvareindustri kan skape verdier!

3. Skap arbeidsplasser i distriktene! Både innen handel, industri og tjenesteytende næringer

4. Skap levende bygder sånn at folk vil bo i hele landet!

5. Sørg for at landet ser ut slik vi alle ønsker at det skal se ut! Og sånn at turistnæringen har noe å skape verdier av.

6. Skap og ivareta bærekraftige kulturlandskap med høyt biologisk mangfold!

7. Ta vare på våre felles kulturverdier!

8. Skap identitet for små steder og større regioner!

9. Skap levende lokalsamfunn med stor dugnadsånd!

10. Dere skapte landet vårt - hold det nå vedlike!!

Bare tøys!

Er det noen grunn til å tvile på Therese Johaug? I det hele tatt?

Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt.

Norske langrennsløpere (både kvinner og menn) har vært best i verden. Helt overlegent. I mange år. Uten at noen har blitt avslørt som juksere. Ikke en antydning en gang! Og Gud vet hvor mange dopingtester de har vært i gjennom. Det er ikke få! Såpass vet jeg. Sikkert tusenvis av dopingtester uten at man har funnet noe. Noen verdens ting. Som tyder på juks. Norske langrennsløpere har bevist at de er best i verden. Uten å jukse. Så hvorfor i all verden skulle noen begynne å jukse nå?? Når man i en årrekke har bevist at man er overlegent best fra før. Uten juks. Det gir virkelig ingen mening!

Therese Johaug får sikkert en form for straff fordi hun ikke kikket nøye nok på baksiden av pakningen med krem. For sånn er reglene. Fordi det har vist seg at noen andre jukser litt - for å ha nubbsjans til å følge med de norske langrennsløperne.

Men å gå derfra til å lage konspirasjonsteorier om systematisk doping i norsk langrenn er bare tøys. Spør du meg. Ikke det at noen har gjort det. Spurt meg, altså.

Norsk bærekraft

Uten soya fra Brasil dør den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man ønsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser på soya og andre proteinråvarer her til lands. Priser som er satt så lave at det ikke lønner seg å ha dyrene på beite. Til å nyttiggjøre seg av norske ressurser. Som det er flust av. Det lønner seg å ha kuene inne og fôre dem med kraftfôr - der soya er en viktig del.

Men soyaen som brukes i Norge skal ikke bare være billig og fraktes over halve jordkloden til Norge. Den skal også være fri for GMO. Selv om langt over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjødsel. I store mengder. Som man trenger for å dyrke soya i delstaten Mato Grosso. I Brasil. Råvarene til kunstgjødselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsområdet og Afrika. Råvarene fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjødsel før denne kjøres med bil drøye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes noe soya som (nesten) ikke er genetisk modifisert. Kjøretidsbegrensninger gjelder ikke på brasilianske veier. Sjåførene går på guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen måneder senere er soyabønnene klare for innhøsting. Og fraktes på de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra går båten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabønnene. Denne oljen fraktes med bil til Sverige der den raffineres og kjøres tilbake til Mills, Tine og øvrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfôrindustri. Og er da plutselig "norsk"

Hver båt med soyabønner fra Brasil må ankomme Norge innenfor et vindu på 10 dager. Hver måned. Hele året. Ellers dør kyllingen. Og laksen. Og etterhvert også grisen. Kua klarer seg - hvis den får nok gress.

Dette er altså logistikk- og verdikjeden som holder liv i norsk landbruk.

Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Når det passer. Når ikke andre er villige til å betale enda bedre.

Så når norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og bærekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstår eller fordi de ljuger. Eller alle tre. På én gang.

Uansett er det ikke bra. Det er nesten så langt unna bærekraftig som det er mulig å komme. Punktum.

Helt nydelig

I Norge produseres det 600 tonn med økologisk mathvete i året. Sertifisert av Debio. Dette er 0,3% av mathveten som dyrkes. I Norge.

Fordi noen har funnet ut av at man kan ta en mye høyere pris for økologiske bakevarer, må det altså importeres store mengder med økologisk hvete. Ca 15 millioner kg per år! Denne mathveten kommer med båter og biler fra land som Tyskland, Kazakhstan, Argentina og Kanada. Blant annet. Derfra kommer også den samme mengden med fôrkorn som vi gir til husdyrene våre - sånn at vi kan kalle melken og kjøttet for økologisk! Og ta en mye høyere pris. Gjerne mer en dobbelt så høy.

Det hele gir begrepet "taken for a ride" en ny og artig dimensjon. Om ikke annet.

Og dette vil politikerne våre ha enda mer av. Mye mer!

Det er bare helt nydelig.

Om myter og sannheter

Mytene om norsk landbruk er mange. Jeg nøyer meg med fremheve 3 av dem. De mest utbredte. Og hardnakkede.

1. Norsk landbruk baserer seg på subsidier

Dette er åpenbart feil - norsk landbruk baserer seg på århundrelange tradisjoner for å dyrke planter og holde dyr. For å lage mat. Som vi trenger. Sånn at vi kan bo i dette karrige landet. Landet for spesielt interesserte. Det finnes heller ikke ett land i hele verden som ikke gir støtte til eget landbruk. For mat og politikk hører sammen. Mat er faktisk viktigere enn politikk, så det skulle bare mangle i grunnen.

2. Norsk landbruk baserer seg på å forhindre import, sånn at vareutvalget blir dårlig. Og prisene høye.

Dette faller på sin egen urimelighet . Langt over halvparten av maten vi spiser i Norge er importert. Mens de fleste andre europeiske land er selvforsynte. Med unntak av ris, bananer, appelsiner, kaffe og te. Og laks. Norge har i likhet med andre land importavgifter på en rekke varer. Også landbruksprodukter. Men avgiftene er satt så lave - gjennom bilaterale handelsavtaler mellom Norge og EU - at det er en høyst reell konkurranse mellom norske og utenlandske næringsmiddelprodusenter. Norske forbrukere foretrekker norske produkter - akkurat som danske forbrukere foretrekker danske. Dette er den egentlige grunnen til at norske matprodusenter overlever - det er ikke på grunn av importavgifter.

3. Norsk landbruk er ikke så viktig. Vi kan importere det vi trenger.

De 40,000 (deltids-) bøndene i Norge er basis for den nest største landbaserte industrien vår - næringsmiddelindustrien. Som årlig skaper verdier for 180 milliarder og sørger for at ytterligere 50,000 mennesker har en jobb å gå til. Uten tilgang på norske råvarer er det ikke noe grunnlag for denne industrien. Og uten denne industrien er det ikke noe grunnlag for norske bønder. Vi importerer allerede for mye av det vi trenger og det er ikke en ansvarlig og bærekraftig løsning å basere oss på import. Av biler, ja - men ikke av mat. Til det er mat altfor viktig. Mye viktigere enn biler. Og alt annet egentlig.

La meg bevege oss vekk fra mytene og ta for oss sannheter om norsk landbruk. Jeg skal nøye meg med 10. Sannheter, altså:

1. Norske bønder skaffer oss sunn, trygg og næringsrik mat. Til en pris som gjør at vi nordmenn bare må jobbe i et par timer for å ha råd til å spise god mat i en uke. Ingen andre mennesker i hele verden bruker så lite tid og arbeidsinnsats på å skaffe seg mat. Unntatt sånne som insisterer på å fiske maten sin sjæl. Dem om det.

2. Norske bønder sikrer tilgangen på norske råvarer som skaper grunnlaget for verdiskaping i norsk næringsmiddelindustri. En av de største og viktigste næringene i Norge.

3. Norske bønder skaper arbeidsplasser i distriktene - både innen handel, industri og tjenesteytende næringer.

4. Norske bønder sikrer bosetting i distriktene. De skaper levende bygder.

5. Norske bønder skaper en infrastruktur som gjør at turistnæringen har noe å skape verdier av. For norske bønder sørger for at landet vårt ser ut slik vi vil at landet vårt skal se ut.

6. Norske bønder produserer og forvalter kulturlandskap med høyt biologisk mangfold.

7. Norske bønder sikrer og ivaretar store kulturverdier.

8. Norske bønder skaper identitet for steder og regioner.

9. Norske bønder skaper levende lokalsamfunn med stor dugnadsånd.

10. Norske bønder bygde landet vårt. Nå holder de det vedlike.

Dersom vi fjerner livsgrunnlaget for mange av disse bøndene, vil disse godene måtte produseres av andre. Til en kostnad som vil ligge skyhøyt over den kostnaden bonden leverer tjenestene til. Som er så og si gratis. Det er altså sløsing med penger å fjerne livsgrunnlaget for norske bønder. Det er å kaste skattepenger ut av vinduet. Det er ødsling med ressurser.

Og maten blir ikke det minste billigere. Det er en illusjon. Prisen på mat bestemmes ut fra inntektsnivået vårt. Først når dette reduseres vil maten bli billigere. Målt i kroner og øre vel og merke. Og ikke i hvor mye vi nordmenn må jobbe for å skaffe oss den maten vi trenger.

Alt for demokratiet!

Så er det på'n igjen. Med skattelistene. Fordi de er så viktige. For demokratiet vårt. For åpenhet, toleranse, humanitet og de greiene der. Nesten like viktige som at Verdens Gang informerer oss om hvor sjukt farlig flått er og i tillegg kan opplyse oss om hvor ofte vi burde hatt sex. Egentlig.

Og hvor i skattelistene har kultur- og debattavisen Dagbladet gravd i år? Igjen! Jo da - Dagbladet har sjekket inntektene og skatten til landets mest berømte kriminelle.

Som om David Toska ringer til sin forretningsfører og spør: "Du - ransutbytte - skal jeg føre opp det som arbeids- eller kapitalinntekt??"

Så nå forstår selv jeg hvorfor skattelistene er så viktige. For demokratiet vårt. Og de greiene der.

Nå har jeg lært

"Det er lov å gjøre feil", sa fatter'n alltid. Selv om han selv var ufeilbarlig. Så klart. "Bare du lærer av det", sa'n videre.

Og det har jeg nå. Jeg har lært.

Jeg har lært at det er dumt å kjøpe et norsk brød til 38 kroner når den viktigste råvaren i brødet koster 1 krone og femti øre. På grunn av den helvetes landbrukspolitikken. Eller no'

"Det er billigere å bake selv eller å importere brødet", sier folk til meg. Folk flest.

Da jeg ikke har noen ambisjoner som baker, kjøpte jeg i dag et importert brød.

Det vil si - deigen er produsert kostnadseffektivt i EU basert på europeiske råvarer, importert nesten tollfritt til Norge og stekt opp med billig norsk strøm.

Kan dere gjette hva brødet kostet?

Jo da - brødet kostet 37,90.

Så bare ta det med ro, fatter'n. Hvor nå enn du er. Jeg har lært. Ikke tenk på det.

Fra nå av blir det importert brød på meg.

Ulv, ulv

Jeg er ingen stor tilhenger av ulv. Jeg er samtidig ingen stor motstander av ulv. Og befinner meg dermed i et slags ingenmannsland. Som under første verdenskrig omtrent - mellom Marne og Dunkirk et sted.

På den ene siden står bøndene. Særlig sauebøndene. Som hater ulven. Intenst. Og som jo egentlig hadde blitt kvitt'n. Ulven, altså. Så jeg kan jo forstå dem.

På den andre siden sitter kaffe latterne på Frogner. De som synes ulven er helt fabelaktig. Fascinerende. Spennende.

Og begge leire har visse poenger. Som det kan være lurt å lytte til. Istedenfor å harselere med.

Som at det kan være vanskelig å drive med sau der ulven holder til. "Men kan de ikke bare passe på sauene sine, da?", spør latterne. Jo, men sauebøndenes må også på jobb. Tross alt. Som alle oss andre. Det lønner seg ikke å gjete sauer. Det verdsettes ikke. Punktum. "Men kan de ikke bare drive med sauer et annet sted, da?", er gjerne spørsmål nummer to. Hvor? I så fall. Og ville latterne flytte til Askim fordi det er tomt for latte på Frogner? Dessuten trenger ulven mat og vil følge etter den. Maten, altså.

Samtidig må det være lov å konstatere at Norge ville blitt et fattigere land uten rovdyr. Ja, uten ulven også. Det er også et faktum at flåtten dreper flere sau enn ulven. Og det er en langsom og ofte pinefull død.

Så for min del kan vi derfor heller bli kvitt flåtten. Og brunsneglen også for den sakens skyld. Når jeg først har fått blod på tann. Ta med løvetannen også, forresten!

Fra ingenmannsland, der jeg befinner meg, tror jeg det er viktig å beholde både ulv og sau. Gjennom å ta hensyn. Og det er vel nettopp det vi prøver på - gjennom lisensjakt på ulv. Vi forsøker å beholde både sau og ulv. Vi prøver etter beste evne å beholde begge.

For jeg tror (nesten) alle kan være enige om at begge er verdifulle. For dette lille og litt rare landet vårt.

Om å skape tillit

Motstandere av GMO er motstandere av GMO fordi de mener GMO er dårlig for helsen vår, miljøet vårt og at vi vet for lite om langtidsvirkningene av GMO. Og det er kanskje riktig. Selv om det etter 20 år med bruk av GMO-planter i landbruket ikke er påvist håndfaste negative effekter - rent vitenskapelig sett - for verken helse eller miljø. Jeg mistenker at motstandere av GMO er motstandere av GMO fordi de ikke liker GMO. Og/eller selskapene som står bak. Og det er fint nok. I og for seg. Det blir litt som tilhengere av økologi er tilhengere av økologi fordi de liker økologi. Til tross for at vitenskapen ikke støtter dem. Det blir i bunn og grunn et spørsmål om tro. Det blir en ideologi. Og da har vitenskapen som kjent dårlige kår. Da bedriver man en selektiv "fact finding" - i håp om å finne noe som støtter ideologien. Helheten er uinteressant. Kan det virke som. Og det er kanskje ikke så lurt. Det er i hvert fall ikke slik vi burde skaffe oss kunnskap.

Anyway - det å være motstander av GMO og/eller tilhenger av økologi er helt legitimt. Helt OK. Jeg har absolutt ingen problemer med det. Selv om jeg synes man burde kalle en spade en spade. Istedenfor å tåkelegge.

Når det er sagt tror jeg det kan være veldig lurt av norsk landbruk å være motstander av GMO. Det kan nemlig gjøre norsk landbruk annerledes. Unikt. Til noe som ingen andre har. Og det kan være en bra posisjon. En verdiskapende posisjon. Dette kan være en posisjon som gir gode langtidsvirkninger for norsk landbruk. Uavhengig om man virkelig tror at GMO er farlig eller ei. Når det gjelder økologi ser jeg ikke den samme positive effekten. For økologi er et globalt fenomen. Alle gjør det. Selv om ingen har klart å påvise at det er bra. For verken helse eller miljø.

For når alt kommer til alt handler det - i et internasjonalt matmarked - om å vinne forbrukernes tillit. Det handler om å skille seg ut. Fra resten. Derfor bør norsk landbruk søke mot en posisjon som er unik - og ikke mot en posisjon hvor man er til forveksling lik alt annet landbruk. Og her kan GMO - eller mangelen på sådann - spille en viktig rolle. Fordi det kan gjøre norsk landbruk annerledes og skape den tilliten som trengs. For å overleve.

Om høflighet

Nå har jeg kjørt bil på tyske veier i snart et år. Omtrent. Og det er slettes ikke så verst. Av flere grunner. At det går fort er nå én sak. Men det er ikke så viktig. Selv om det er viktig for tysk verdiskapning, så klart. Og farten venner man seg uansett fort til.

Viktigere er det at man ikke risikerer at fotgjengere med nesen ned i smartphonene sine hiver seg foran bilen din - i trygg forvissning om at de ikke behøver se seg for - og at bremselengden min er 23 centimeter. Uansett hastighet. Tyske fotgjengere venter til det er klart. Ja, de står stille når mannen er rød til og med! Og det er ganske fint. Det er forutsigbart.

Men det beste med å kjøre bil i Tyskland er at folk takker når du viser litt smidighet i trafikken og hjelper andre fram. Hjelpen behøver ikke være stor - takken får du uansett. Både fra bilister og fotgjengere. Ja, selv syklistene gir fra seg et lite nikk eller sender et anerkjennende blikk når du ikke insisterer på at du har retten på din side.

Tyske trafikanter er høflige, rett og slett. I motsetning til trafikanter i enkelte andre land jeg kjenner. Godt. Uten å røpe mer enn som så. Jeg er ikke typen som henger ut små europeiske minoriteter. Selv om de har sagt nei til å være med i EU. Flere ganger.

Litt saklighet

Litt saklighet hadde vært fint. Men det er kanskje for mye for langt. Jeg ser den.

For det er ikke sånn at økologisk dyrking av mat alene vil redde jorden vi bor på. Og fø alle menneskene som bor på den. Det vil sikkert ikke såkalt industrilandbruk heller. Med gmo og de greiene der. Ikke alene. Begge må til. Sammen med alle de andre nyansene som finnes. I måten å dyrke maten vår på. Som norsk landbruk er et godt eksempel på. Hvis vi velger å holde på dens egenart, vel og merke.

Og det er heller ikke sånn at ulven er det viktigste dyret i Norge. Ikke sauen heller, for den sakens skyld. Hvert år slippes det 2 millioner sau ut på beite i Norge. 130,000 kommer ikke tilbake. Noe som tross alt må sies å være ganske bra. 94% overlever. Av de 130,000 som ikke kommer tilbake er det kanskje 20,000 som tas av rovdyr. Totalt sett. Tallet er veldig usikkert. Resten - som er mesteparten - dør av helt andre grunner. Av sykdom. Eller flått.

Men også her virker det som rullegardinene går ned - både hos dyrevernere og hos bøndene. Ordskiftet blir usaklig. Ja, nærmest som to ulike konspirasjonsteorier. Og det kan umulig være lurt. Det tjener ingen. Det blir bare dumt. Synes jeg. Ikke det at noen har spurt meg hva jeg synes. Om den saken. Heller.

94 prosent

Hvert år slippes ca 2 millioner sauer ut på beite i Norge. I skog og fjell. 130,000 kommer aldri tilbake. Av ulike årsaker - sykdom, skader, flått, forgiftning og rovdyr. Av de 130,000 ble det i fjor utbetalt rovdyrerstatning for 20,000 sauer. 1% av alle sauene som slippes ut på beite, altså. Dette betyr IKKE at det er dokumentert at det er rovdyr som står bak. Dette tallet er lavere. Bare 10% omtrent. 90% er antatt drept av rovdyr - etter en skjønnsmessig vurdering gjort hos Fylkesmannen.

Uansett - det er rimelig å påstå at rovdyr er et ganske lite problem for de som driver med sau - selv om det helt klart er geografiske forskjeller. Det estimeres at bjørn står for ca 40% av tapene, gaupe ca 20%, ulv ca 18% og kongeørn 13% (kilde: Miljødirektoratet). Ulven står altså for under en femtedel av den ene prosenten av sauer som det antas er tatt av rovdyr. Av de 2,000,000 sauene som slippes ut på beite hvert år i Norge, altså. I lys av dette er det forståelig at noen synes norske bønder burde roe seg ned litt. Når det gjelder ulven. Selv om hver sau er viktig. Og selv om sauer er veldig ålreite dyr. Når man slipper 2 millioner sauer - som fra naturens side ikke nødvendigvis er godt rustet for et langt opphold i norske fjell og skoger, bør man kanskje heller prise seg lykkelig over at nesten 94% kommer tilbake i god behold. Eller?

Om vaktbikkjer og de greiene der

Trenger vi journalister? Den fjerde statsmakt? Til å passe på oss. Og til å opplyse oss. Sånn at vi kan stole på demokratiet vårt. For journalistikken er i ferd med å dø. Inntektsgrunnlaget til mediehusene smuldrer bort. Og går isteden til Facebook og Google. Som flytter pengene så fort at de ikke rekker å skatte av dem en gang.

Trenger vi statsfinansierte journalister? Tja - vil de da være frie? Og uavhengige?

Eller må journalistene bare skrive om det folk har lyst til å lese om? På Facebook og Google. Svaret fra mediehusene så langt synes å være at de forsøker å klamre seg fast til oppmerksomheten vår med å fortelle om veldig farlige ting. Som flått og hvor lett det er å få kreft. Også krydrer de det hele med litt terrorisme, kåntent marketing og sånne søte og/eller morsomme videosnutter som skal få oss til å klikke. Som besatt. Også legger de det hele ut på Facebook. Det hele er virkelig strålende!

Dårlige vilkår for journalister, altså. For vaktbikkjer. Og historiefortellere. Spørsmålet er altså om vi trenger journalister - når det er flere milliarder av dem. På Facebook og andre steder. Blir journalister overflødige? Vil vi om 50 år le av det hele og si: "i gamle dager måtte vi ha folk til å fortelle oss hvordan verden ser ut!"

Jeg vet ikke. Nysgjerrige, pågående og dyktige historiefortellere vil det alltid være bruk for. Kanskje særlig fordi det nå er milliarder av dårlige historiefortellere på banen. Men om de vil hete journalister? Jeg håper det, men jeg vet sannelig ikke.

Barn fortjener gode trenere!

Jeg har spilt endel fotball i mitt liv. For å si det forsiktig. Helt fra jeg som 6-åring aller nådigst fikk lov til å spille sammen med de store gutta på løkka - de som var 11 kanskje 12 år gamle - til jeg som voksen fikk være med å spille Stabæk opp i Tippeligaen. Ganske mange år senere.

Og jeg har hatt mange trenere i alle disse årene. Alt fra Helge Hansen, som hadde peiling på unger - ikke på fotball - til Egil Drillo Olsen, som hadde peiling på fotball. Og høye fjelltopper. I Asia, blant annet.

Jeg har hatt gode trenere, mindre gode trenere, dårlige trenere og noen som var helt elendige. Men jeg har alltid sagt til meg selv at ingen - INGEN - skal ta fra meg gleden over å spille fotball. Aldri. Uansett.

Mitt lille bidrag i diskusjonen om hvorvidt barn trenger profesjonelle trenere eller ei, er derfor dette: det finnes fantastiske pappa- og mamma-trenere og det finnes dyktige trenere som får lønn for den jobben de gjør. Likeledes finnes det helt elendige trenere - enten de får betalt eller ikke. Derfor er det ikke særlig fruktbart å stille de to opp mot hverandre - det barna trenger er gode trenere. Punktum.

Og når barna er små er det viktigere at trenere har mer peiling på barn enn fotball. Uansett om de får penger for å gjøre jobben eller ei. Det fortjener barna. Alltid. Uansett.

Farlig tøys

Frykt er en god ting. Når den forhindrer at uønskede ting skjer. Som når man møter en løve for eksempel. Med mindre akkurat den løven er stappmett.

Også finnes det irrasjonell frykt. Frykt for mørket, trange rom eller edderkopper. Denne frykten oppleves som helt reell, selv om det rasjonelt og objektivt sett ikke er fare på ferde.

I tillegg finnes det ubegrunnet frykt. Oppdiktet frykt. Og da er ikke frykt en god ting lenger. Da er det en syk ting. Som frykten for flyktninger fra Syria eller islam. Det er en frykt som er konstruert.

Og denne typen frykt må de som har lyst, kjenne på så mye de selv vil. Hele tiden for min del. Frykt er personlig.

Men når mennesker vier store deler av sin tid og energi på å overbevise andre mennesker om at de må utvikle den samme ubegrunnede frykten, da er frykt skadelig. Og farlig.

For da erstattes fornuften av frykt. Og frykten blir stående igjen alene. Frykten blir den eneste forklaringen. På alt.

Og det er bare tøys. Farlig tøys.

Takk for maten!

"Takk for maten!" sier vi nordmenn. Det kommer inn med morsmelken. Tror jeg. Og det er nesten like norsk som 17. mai - og troen på at Norge er ganske gode til å spille fotball.

Det rare er at vi ikke takker de vi burde takke. For maten. De norske bøndene, altså. De ser vi overbærende - og litt ned på. Selv om de jobber 365 dager i året - sent og tidlig - for at vi andre skal få sunn, god, næringsrik og kortreist mat på bordet. Hver dag. Hele året. Uten at vi behøver å jobbe mer enn et par timer i uken for å betale for den.

Det er skammelig. Verken mer eller mindre.

Så fra meg til alle norske bønder:

TUSEN TAKK FOR MATEN!

Om nakenhet og de greiene der

Man kan mene mye om Facebooks regler for nakenhet. Eller mot for å være mer nøyaktig. Og andre ting de ikke vil ha på veggene der. Og det er det mange som gjør. Mener noe, altså. Selv om jeg tror at alle forstår at Facebook må ha visse regler for hva som er OK. Og hva som ikke er OK.

Og jeg kan ikke så mye om algoritmer. Heller. Men jeg tror det kan være vrient å lage en som sier: "forby-nakenhet-men-ikke-hvis-det-er-en-naken-jente-fra-Vietnam-fra-1972-som-blir-publisert-på-den-private-veggen-til-en-norsk-redaktør-eller-forfatter"

Av og til kan det være lurt å tenke en tanke helt til ende. Ikke alltid kanskje, men innimellom.

For er det virkelig slik at media ønsker at Facebook - som ikke er en leverandør av innhold - skal ta over redaktøransvaret? Også? Distribusjonen har de jo allerede forsynt seg grovt av.

Ønsker vi at Facebook skal ha redaktører i hvert land i verden for å bestemme hva som er OK å dele i hvert enkelt land? Eller er det bedre at Facebook som en virkelig global aktør bestemmer hva de synes er OK. Sånn at folk vet hva som er greit og ikke greit å dele på Facebook. Det er forutsigbart om ikke annet.

Og det er jo heldigvis ikke slik at Facebook er en monopolist på formidling av nyheter - ennå i hvert fall - så da kan bruke andre distribusjonskanaler for innhold som strider mot Facebook sine retningslinjer.

Eller?

Om norsk idrett

La oss se litt nærmere på norsk idrett. På hvor inntektene til norsk idrett kommer fra. Egentlig. Og uten å røpe altfor mye kommer det fint lite fra Hamar. For å si det sånn.

Frivillig arbeid anslås forsiktig av NIF til 15 milliarder. Per år. Medlems- og treningsavgifter utgjør 8. Kommunene bidrar med 6 milliarder og sponsorene med 4. Bidraget fra Staten/Norsk Tipping er 2. Av totalt 35 milliarder. Hvis vi antar at de som bidrar med frivillig arbeid er de samme som betaler medlems- og treningsavgifter, utgjør dette 66% av totalen. Bidraget fra Hamar er 5. Prosent, altså. Nesten 70% av inntektene kommer altså fra vaffelsteking, bæring av stoler, salg av dopapir og titusenvis av ufakturerte arbeidstimer - utført av mennesker som enten brenner for idretten eller for sine egne barn. Eller begge deler, så klart.

Det er dette som gjør at driften av norsk idrett går rundt. Sånn noenlunde. Og det fungerer, faktisk. Utrolig nok, kanskje.

Bare på ett område er norsk idrett kraftig underfinansiert - og det er på idrettsanlegg. Der pengene skal komme fra et statlig spillmonopol på Hamar. Som i tillegg til å kjempe en tøff kamp med andre aktører i det samme markedet, sørger for at alle som bare antyder at dette ikke er helt supert, blir kastet ut av idretten. Hedersfolk som Rune Bratseth for eksempel. Det er ikke etisk forenlig med norsk idretts grunnideer heter det da.

Hallo! Idrettens grunnideer og kjerneverdier bæres av vaffelstekerne og ikke av et statlig spillmonopol på Hamar!

La heller det skrikende behovet for idrettsanlegg - både til barn, ungdom og toppidrett - bli finansiert over statsbudsjettet. Så kan staten gjerne beholde spillmonopolet for min del. Og gjøre hva den vil med pengene.

FARE!!

Det er bare én ting som er dummere enn å tro at elbiler med 400 hestekrefter skal redde kloden vi bor på.

Og denne ene tingen er biodrivstoff. Det er så idiotisk at det nesten er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal prøve.

I USA brukes et areal på over 400,000 kvadratkilometer (litt større enn Norge) til å dyrke mais for å lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjødsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, altså. Av Monsanto.

Importen av palmeolje til Europa har femdoblet seg fra 2010-2014 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

På grunn av at det brukes så mye palmeolje i biodiesel, må det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Særlig soyaolje. For å produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje må man kultivere et landområde som er 8 ganger så stort. I Sør-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der er naturligvis også genmodifisert. Av Monsanto.

Så på bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

Så dumt er det!

Ikke bærekraftig

Nå har også WWF skjønt det. I Tyskland i hvert fall. Og det er på tide!

De har skjønt at det ikke er noen løsning å kutte ut palmeolje. Tvert i mot. Dette vil bidra til økte utslipp av klimagasser og øke farene for både plante- og dyreliv på jorden. Også fordi alternativene er verre. Mye verre. I en WWF-rapport på organisasjonens tyske hjemmesider konkluderer de med at palmeolje er den mest arealeffektive måten å produsere vegetabilske oljer. Soya krever for eksempel over 8 ganger så stort landareal. Slik at det ikke blir noen miljøgevinster av å erstatte palmeolje med soyaolje. Tvert i mot. Heller ikke rapsolje kan erstatte palmeolje - fordi det arealet som trengs til dette ikke finnes. Noe sted. I verden.

For å halvere forbruket (ikke fjerne!) av palmeolje i Tyskland må man ifølge WWF halvere forbruket av sjokolade, is, ferdigretter, godteri og kjøtt. Og kutte ut all palmeolje i biodiesel.

Det kan også sies at av den vegetabilske oljen som finnes på verdensmarkedet er 70% palmeolje. 7 av 10 liter, altså. For de som ikke er så stive i prosenter. Og sånn.

Sete 7C

Det er noe fint med det å fly. Synes jeg. Ikke alltid. Men av og til. Som i dag. For i dag sitter jeg i sete 7A på vei fra Frankfurt til Oslo. På vei hjem til jentene jeg elsker. I sete 7C sitter Isadora. Isadora er nesten 2 år og kommer fra Colombia. Og har vært lenge på reise allerede. Over hele Atlanterhavet blant annet. Hun ser på meg én gang. Litt mistenksomt. Så én gang til. Hun skjønner visst at jeg ikke er farlig. Selv om jeg ser litt rar ut der jeg sitter i dressjakken min. For den tredje gangen tar hun ut smokken sin og smiler til meg. Med hele det lille ansiktet sitt. Også sender hun meg et lurt blikk. Jeg blunker tilbake. Og da skjønner hun at vi er venner. Isadora og jeg. Jeg vet ikke hvorfor Isadora reiser hele den lange veien fra Colombia til Norge. Eller hva hun skal gjøre der. Men jeg håper hun får det fint. Hun virker som en fin liten jente. Et fint lite menneske. Som fortjener å ha det godt. Synes jeg. Rett før vi lander på Gardermoen har hun det veldig fint i hvert fall. For da ler Isadora høyt et par ganger - før hun sovner på fanget til mammaen sin. I sete 7C.

Ikke interessant nok???

"Men det er jo en del særforbund som kunne ha gjort mer på egenhånd, og de må opp på et nivå før det blir interessant for oss å samarbeide med dem" - sjefen for Olympiatoppen Tore Øvrebø.

Med forbehold om at NRK har sitert Øvrebø riktig her, er dette en uttalelse som er så grov at mannen burde bli fjernet fra sin stilling. Umiddelbart! Ikke bare fordi den gir utrykk for total mangel på ydmykhet - som er ille nok i idrettens verden - men den er også et tydelig tegn på at Olympiatoppen ikke skjønner hva de holder på med. For det er jo ikke sånn at de store, suksessrike og pengesterke forbundene - som ski-, fotball- eller håndballforbundet trenger Olympiatoppen. Disse forbundene henter selv inn den kompetansen de trenger - når de trenger den. Fordi de selv vet hva som trengs og selv har penger til å gjøre det. Det er altså de andre som muligens kunne trenge litt hjelp. Men hvis det Øvrebø her sier representerer tankesettet i Olympiatoppen, er det bedre å kanalisere pengene til de klubbene som faktisk gjør en helhjertet innsats for å få utøverne sine til å lykkes. Istedenfor å gi pengene til noen som ikke synes det er interessant nok å utvikle norsk idrett.

Tåkefyrster

Så er vi i gang. Med å tåkelegge de elendige norske resultatene i sommer-OL. Særforbundene skylder på Olympiatoppen. Og Olympiatoppen skylder på særforbundene. Det hele minner litt om når NSB og Jernbaneverket krangler om hvem sin skyld det er at togene ikke går. Når de skulle ha gått.

Men det er visst ingen som spør seg hva som skjer der hvor utviklingen av idrettsutøvere virkelig foregår - i idrettsklubbene. Der det stekes vafler. Og bæres stoler. Og der hvor utøverne trener mange timer hver eneste dag. Hele året. Det er nemlig der utviklingen skjer. I ørsmå skritt. Dag etter dag. Utviklingen skjer ikke på et forbundskontor på Ullevål. Eller på Sognsvann. I en Powerpoint. Selv om Olympiatoppen sikkert kan være et godt supplement til det som foregår på klubbnivå.

For å få til utvikling må forholdene legges bedre til rette for utøverne der de er til daglig. Det må skapes lokale utviklingsarenaer der utøvere kan trene sammen. Inspirere hverandre og pushe hverandre. Det skaper utvikling. Og resultater. Resultater skapes ikke av papirflyttere på Ullevål. Eller på Sognsvann.

Men i stedet velger Norge å la Olympiatoppen ese ut, med mystiske prosjekter, ansvarspulverisering og blokkering av eksterne fagmiljøer som i mange tilfeller gjør en bedre jobb med utøverne. Og som har bedre forutsetninger for å gjøre det.

Bruk penger der pengene bidrar til utvikling. Og den skjer daglig. Der utøverne trener.

Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
hits