Sete 7C

Det er noe fint med det å fly. Synes jeg. Ikke alltid. Men av og til. Som i dag. For i dag sitter jeg i sete 7A på vei fra Frankfurt til Oslo. På vei hjem til jentene jeg elsker. I sete 7C sitter Isadora. Isadora er nesten 2 år og kommer fra Colombia. Og har vært lenge på reise allerede. Over hele Atlanterhavet blant annet. Hun ser på meg én gang. Litt mistenksomt. Så én gang til. Hun skjønner visst at jeg ikke er farlig. Selv om jeg ser litt rar ut der jeg sitter i dressjakken min. For den tredje gangen tar hun ut smokken sin og smiler til meg. Med hele det lille ansiktet sitt. Også sender hun meg et lurt blikk. Jeg blunker tilbake. Og da skjønner hun at vi er venner. Isadora og jeg. Jeg vet ikke hvorfor Isadora reiser hele den lange veien fra Colombia til Norge. Eller hva hun skal gjøre der. Men jeg håper hun får det fint. Hun virker som en fin liten jente. Et fint lite menneske. Som fortjener å ha det godt. Synes jeg. Rett før vi lander på Gardermoen har hun det veldig fint i hvert fall. For da ler Isadora høyt et par ganger - før hun sovner på fanget til mammaen sin. I sete 7C.

Ikke interessant nok???

"Men det er jo en del særforbund som kunne ha gjort mer på egenhånd, og de må opp på et nivå før det blir interessant for oss å samarbeide med dem" - sjefen for Olympiatoppen Tore Øvrebø.

Med forbehold om at NRK har sitert Øvrebø riktig her, er dette en uttalelse som er så grov at mannen burde bli fjernet fra sin stilling. Umiddelbart! Ikke bare fordi den gir utrykk for total mangel på ydmykhet - som er ille nok i idrettens verden - men den er også et tydelig tegn på at Olympiatoppen ikke skjønner hva de holder på med. For det er jo ikke sånn at de store, suksessrike og pengesterke forbundene - som ski-, fotball- eller håndballforbundet trenger Olympiatoppen. Disse forbundene henter selv inn den kompetansen de trenger - når de trenger den. Fordi de selv vet hva som trengs og selv har penger til å gjøre det. Det er altså de andre som muligens kunne trenge litt hjelp. Men hvis det Øvrebø her sier representerer tankesettet i Olympiatoppen, er det bedre å kanalisere pengene til de klubbene som faktisk gjør en helhjertet innsats for å få utøverne sine til å lykkes. Istedenfor å gi pengene til noen som ikke synes det er interessant nok å utvikle norsk idrett.

Tåkefyrster

Så er vi i gang. Med å tåkelegge de elendige norske resultatene i sommer-OL. Særforbundene skylder på Olympiatoppen. Og Olympiatoppen skylder på særforbundene. Det hele minner litt om når NSB og Jernbaneverket krangler om hvem sin skyld det er at togene ikke går. Når de skulle ha gått.

Men det er visst ingen som spør seg hva som skjer der hvor utviklingen av idrettsutøvere virkelig foregår - i idrettsklubbene. Der det stekes vafler. Og bæres stoler. Og der hvor utøverne trener mange timer hver eneste dag. Hele året. Det er nemlig der utviklingen skjer. I ørsmå skritt. Dag etter dag. Utviklingen skjer ikke på et forbundskontor på Ullevål. Eller på Sognsvann. I en Powerpoint. Selv om Olympiatoppen sikkert kan være et godt supplement til det som foregår på klubbnivå.

For å få til utvikling må forholdene legges bedre til rette for utøverne der de er til daglig. Det må skapes lokale utviklingsarenaer der utøvere kan trene sammen. Inspirere hverandre og pushe hverandre. Det skaper utvikling. Og resultater. Resultater skapes ikke av papirflyttere på Ullevål. Eller på Sognsvann.

Men i stedet velger Norge å la Olympiatoppen ese ut, med mystiske prosjekter, ansvarspulverisering og blokkering av eksterne fagmiljøer som i mange tilfeller gjør en bedre jobb med utøverne. Og som har bedre forutsetninger for å gjøre det.

Bruk penger der pengene bidrar til utvikling. Og den skjer daglig. Der utøverne trener.

Om å retweete en tweet

Har Gud en app? Det burde han kanskje hatt? For å holde på følgerne sine. De unge særlig. En "Almighty-App". For eksempel. En app der følgerne kan be. Og be om tilgivelse og sånn. Og til å gi Gud likes. Så klart. En app der Gud kunne delt litt av sin uendelige visdom med oss. Ikke altfor mye, da. Ikke så mye at vi tror vi er noen. For det er vi ikke. Også kunne appen gi en løpende vurdering av hvordan følgerne ligger an. Til å komme til himmelen. Eller helvete. Så slipper de å gå rundt å lure på det hele livet.

Kanskje han skulle være på Twitter også? Når jeg tenker meg om. Tenk hvor kult det hadde vært. Å retweete en tweet. Fra Gud.

0,86%

Nullkommaåttiseks prosent av Norges befolkning holder liv i resten av oss. De gir oss den maten vi trenger. Norske politikere mener likevel at 0,86 er for mye! Politikerne mener at dette ikke er kostnadseffektivt nok. I et land der 3% av arealet kan beskrives som brukbar matjord.

Dette er så dumt at det ikke er mulig å forstå! Og det er i ferd med å gjøre Norge fattigere. Mye fattigere.

Ord uten innhold

"Regjeringen ønsker et kostnadseffektivt landbruk", sier regjeringen. På regjeringen.no. Men hva mener regjeringen med dette? Egentlig? Mener de et landbruk og en matforsyning der alle kjenner prisen på alt, men ingen kjenner verdien av noe? Og hvor effektivt skal det være? Holder det at kyllingene øker vekten sin 50 ganger i løpet av den lille måneden de lever? Eller skal vi få det opp i 60? Eller 80? Som er mye mer kostnadseffektivt. Og hvorfor skal ikke kuene gjøre det samme? Hvorfor skal kuene kaste bort store deler av sommeren på å vandre ute i det fri? Og spise gress? Når de kunne stått inne og blitt stappet fulle med soya fra Brasil. Og palmeolje fra Indonesia. Det er nemlig mye mer kostnadseffektivt. Verdiløst, men kostnadseffektivt. Og hvorfor i helvete skal vi fôre ulv, gaupe og jerv med hjelpeløse lam og killinger? Det kan da virkelig ikke være kostnadseffektivt. Så hva mener regjeringen med et kostnadseffektivt landbruk?

Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og konkurs. Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og ikke bærekraftig med andre ord.

For meg høres 'kostnadseffektiviteten' regjeringen snakker om ut som ren svada. Sludder og pølsevev. Ord uten innhold. Eller mening. Og slike ord er overflødige. Slike ord gjør Norge fattigere! Slike ord gjør norsk landbruk mindre verdifullt. Og det er dumt. Punktum.

Real and Clean

Fra før av har vi Voss. Norsk vann fra kommunale rørledninger på Sørlandet. Solgt til grov overpris.

Så kom Alpine Air Company, som satser på å selge komprimert norsk luft til rike kinesere. Luft fra Prekestolen og Lofoten blant annet. 3 liter luft for 100 dollar. Minst.

Men det aller nyeste er nå at innovative og uredde norske bønder fra nord-Østerdalen lanserer et helt nytt produkt på verdensmarkedet.

"Real and Clean Norwegian Cowshit" heter det nye produktet. Som skal selges i små og meget eksklusive forpakninger.

"Vi satser på et virkelig high-end produkt, som i første omgang skal selges til premiumsegmentet av kunder i Kina", forklarer de offensive gründerne i Vingelen. I nord-Østerdalen. Mellom Tynset og Røros et sted.

Hvem sier at norske bønder ikke er nytenkende???

De tar feil. I så fall.

Lettvint

"Varig vern mot lettvint poltikk" skriver Gunnar Stavrum i Nettavisen i dag. Og introduserer ideen om at den såkalte boligkrisen i hovedstaden enkelt kan løses med å gjøre om store arealer med landbruksjord til boligformål. I og rundt Oslo. Gunnar gir begrepet lettvint en ny og artig dimensjon - om ikke annet. Det skal han ha. For i et land som Norge der 3 prosent av arealet er det vi kan kalle brukbar matjord og der graden av selvforsyning ligger rundt 40 prosent, er det ikke lurt å bygge ned landbruket. Det er mye lurere å øke bruken av norske ressurser. Det sier seg selv. Menneskene i Norge trenger mat som er laget i Norge. Og de trenger landbruk for sørge for at landet vårt fortsatt ser ut slik vi ønsker at landet vårt skal se ut. Blant annet.

Selv bor jeg for tiden i et land på størrelse med Norge der 57 prosent av landarealet brukes til å produsere mat. Og det er fortsatt god plass til de 80 millionene som bor her. Og ingen tenker tanken på å produsere mindre mat for å bygge flere boliger. Nei, de vil heller produsere mer mat.

Er det fordi tyskerne er dumme? Neppe. Det er fordi de skjønner at mat er viktigere enn alt annet. Unntatt vann. Og litt sol i ny og ned. De skjønner videre at mat er et nasjonalt anliggende og sørger derfor for å dyrke nok av det som det er mulig å dyrke. De skjønner at mat er en viktig del av et lands infrastruktur. Et fundament. Akkurat som energi, utdanning, trygghet og kommunikasjon!

Tyskerne har ingen lettvint politikk på dette området. Og det burde ikke vi ha heller. I steinrøysa vår. Vi burde heller dyrke mer mat og ta godt vare på det som er unikt med norsk landbruk. Da vil norsk landbruk få den betydningen den burde ha - nemlig noe med enormt stor verdi. For alle nordmenn.

Frykt selger

Hva kommer det av at Hege Storhaug og liknende konspirasjonsteoretikere får så mye plass i norske medier?

Fordi frykt selger, kanskje? Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at frykten deres bare er tøys. Renspikket vås. Oppdiktede fantasier.

Europa blir nemlig ikke utradert av en liten gjeng med skjeggete fanatiske menn, som gjerne vil stille tiden en del hundre år tilbake i tid. Det er omtrent like sannsynlig som at Amish-sekten tar over USA.

Europa ristet forøvrig av seg over 70 millioner drepte under den andre verdenskrig og skapte en europeisk union ikke lenge etter - basert på likeverd og demokrati.

Vi er altså svært robuste. Mye robustere enn Storhaug og andre konspirasjonsteoretikere tror. Og prøver å få andre til å tro.

Og det er faktisk mindre terror i Europa i dag enn på '70 og '80-tallet. Ja, Europa har aldri vært så fredelig som akkurat nå.

En skikkelig tøffing

Jeg er mann. Eller gutt. Eller noe sånn. Det hender at jeg glemmer å ta ned toalettskålen igjen. I hvert fall.

Jeg er ikke utpreget mandig. Men mandig nok for mine beskjedne behov. Jeg liker fotball, drikker øl, har lappen på tung motorsykkel, nekter å spørre folk om veien, kaster bruksanvisninger, liker å smugtitte på pene damer og misliker å bruke lue. Blant annet. Og det holder for meg. Jeg stiller ikke så høye krav. Til meg selv. Heller.

Men i dag fikk min mer eller mindre kledelige mandighet seg en skikkelig trøkk. Et skudd for baugen. En knyttneve i mellomgulvet. Jeg kjørte nemlig forbi en fyr på motorsykkel. Med støttehjul. Foran!!

Så mandig er ikke jeg. For å si det sånn. Langt derifra. Jeg hadde aldri turt å sette meg på en sånn farkost. Det hadde vært for pinlig. Men denne fyren turte. Og smilte mens han gjorde det. En skikkelig tøffing, altså. Mye tøffere enn meg.

Wasting money

Mange tror at aksjeforvaltere og -analytikere er de skarpeste knivene i skuffen. Som ved hjelp av nitidig og sylskarp analyse klarer å plukke ut de riktige aksjene og verdipapirene.

Nu vel. Dette er en sannhet med modifikasjoner. For å si det forsiktig. Veldig forsiktig.

For hvis man analyser dette - på ordentlig - viser det seg at aksjeforvaltere ikke gjør annet enn å kaste folks penger ut av vinduet. På en litt sofistikert måte.

Kvantitative analyser som QAIB - viser nemlig at aksjeforvaltere systematisk blir slått av aksjeindeksen. Det er altså ikke bare sånn at de ikke klarer å holde tritt med markedet. De blir slått. Grundig. Hvert eneste år. Hele tiden.

Litt forenklet kan man si at de over tid oppnår under halvparten av den avkastning markedet (indeksen) har gitt i samme periode.

Dette er nærmest uanstendig. Spør du meg. Selv om ingen gjør det.

Jeg vil ha flere bønder!

Det kan virke som at mitt forrige innlegg ga grunnlag for noen misforståelser. Derfor skriver jeg ett til.

Det synes som det et mange som ikke forstår - eller ikke vil forstå - at norsk dagligvarehandel er helt avhengig av norske bønder og norsk matindustri. Mye mer enn de våger å innrømme. Så klart. For hvis ikke norsk dagligvarehandel selger norsk mat basert på norske landbruksprodukter i sine butikker, så vil det ikke være noe grunnlag for å opprettholde tollvernet. Fordi det da ikke er noe mer igjen å beskytte. Og hvis tollvernet ryker åpnes det norske dagligvaremarkedet for helt andre aktører enn Norgesgruppen, Rema og Coop. Da åpnes det opp for aktører som er gigantisk mye større og mer kostnadseffektive enn de norske. Og da kan norsk dagligvarehandel si farvel til sine milliardoverskudd. Derfor trenger norsk dagligvarehandel norske bønder og norsk matindustri. Det er derfor jeg skriver at norske bønder må slutte å syte over at de får for dårlig betalt. Og det er derfor jeg mener at norske bønder bør komme seg på offensiven og søke verdiskapende samarbeid med norsk dagligvarehandel. Norske bønder må vise styrke! Isteden for å stå med lua i handa og vente på det neste jordbruksoppgjøret. Som også blir en skuffelse. Som vanlig.

Jeg vil nemlig ha flere norske bønder som produserer mer mat på norske ressurser!

En oppfordring til norske bønder!

Jeg har skrevet en god del om norsk landbruk på denne bloggen. Det skyldes at jeg er glad i norsk landbruk. Og fordi jeg synes norsk landbruk er utrolig viktig. For det lille og rare landet vårt. Noe av det jeg har skrevet har vært bra. Og noe har vært midt på treet. Og noe har vært mindre bra. Jeg har selvinnsikt. Litt i hvert fall.

Noe av det som har fått mest oppmerksomhet var da jeg skrev om et brød. Som kostet 38 kroner. I en lavprisbutikk. Selv om bonden bare får halvannen krone av disse 38. Sånn omtrent. Innlegget skapte endel reaksjoner. Som grovt sett kan deles inn i to kategorier. Der den ene bestod av vennlige og konstruktive oppfordringer til å bake brødet sjæl. Hvilket jeg sikkert kunne ha gjort. Hvis jeg hadde hatt lyst til å bake det brødet sjæl. Den andre kategorien påpekte hvor ille det er at dagligvarehandelen tjener seg søkkrike på dette brødet. Til 38 kroner. På bekostning av bonden. Sånn omtrent.

Og når det gjelder dette siste vil jeg nå - igjen fullstendig uoppfordret - komme med en sterk og klar oppfordringer til norske bønder:

Slutt med å klage over "hvem som stikker av med penga"!!

Det fører nemlig ingensteds hen. Det er bare tøys. Det er syting. Omtrent på høyde med jordbruksoppgjørene. Og det er ingen tjent med. Minst av alt den norske bonden. Forsøk heller å gå i dialog med dagligvarehandelen. Prøv å gi dagligvarehandelen ideer! Fortell dagligvarehandelen historier. Gi dem ideer og historier til produkter som kan bidra til at dagligvarehandelen kan tjene enda mer penger!! For hvis man ikke gjør det skjer det ingen verdens ting. Ikke en dritt. Annet enn at de bare vil fortsette med å presse prisene. Helt til det ikke er noe mer å presse. Hva annet kan de gjøre? Det er enkel logikk. Dagligvarehandelen lever av den lille marginen som er mellom innkjøps- og salgspris og hvis norske bønder klarer å gi dem produkter og konsepter som gjør at de kan øke salgsprisen - ja, så gjør det det. Uten å blunke. De er kjøpmenn, tross alt. De bare later som de er opptatt av lave priser - det de er opptatt av er høyere marginer. Forståelig nok. De hadde vært dumme hvis de gjorde noe annet. Og det er de ikke. De er rasjonelle folk, heldigvis. Og heldigvis er de også helt avhengige av den norske bonden! For uten norsk mat i butikkene sine er de helt ute å kjøre. Da er det nemlig fritt fram for andre aktører. Aktører som er så store at Norgesgruppen vil fortone seg som en søndagsåpen Rema-butikk!

Så husk dette norske bønder: Dagligvarehandelen er deres beste venner. Gå ut og skap større verdier sammen. Det vil alle tjene på. Norske bønder, ikke minst!

Smartere enn oss

Jeg har kjørt bil gjennom Østerrike i dag. Fra øst til vest. Det er et usedvanlig vakkert land. Litt som Norge, uten fjorder, bare enda flottere og mer spektakulært. Trange daler og høye fjell. Mange høye fjell. Uansett hvilken vei man vrir på hodet. Det er forståelig at de bygger hus av stein. For å si det sånn. Der hvor skogene vokser er det stort sett så bratt at trærne må felles for hånd. Vil jeg tro. Uten at jeg er noen ekspert på det området. Heller.

Men det mest iøyenfallende er likevel at de dyrker mat overalt - unntatt der det er fjell eller skog. Eller begge deler. Og unntatt der folk bor. For noen steder må de 9 millioner innbyggerne gjøre av seg. Tross alt. Ellers brukes nesten alt mer eller mindre brukbart areal til å lage mat - grønnsaker, korn og gress. Mye gress - selv i de bratteste dalsider der traktorkjøring må fortone seg som ren og skjær risikosport. Eller galskap.

Så er da også Østerrike selvforsynt på alle landbruksprodukter - unntatt ris. Og det er ikke fordi bønder blir rike av å være bønder i Østerrike. Heller. Det er fordi landet anser det som viktig. Og de har selvsagt rett. Mat er det viktigste som finnes. Etter vann. I tillegg gjør landbruksproduksjonen at landet ser ut slik som de som bor der - og alle som kommer på besøk - ønsker at det skal se ut.

Østerrikerne er smarte folk. Tydeligvis. Smartere enn oss i hvert fall. Uten at det behøver å bety all verden.

Vår selvforsyningsgrad ligger mellom 30 og 40 et sted. Litt avhengig av hva været gjør med kornavlingen vår. Som uansett er altfor liten.

Damene på Domus

Jeg var en tur i butikken i dag. For å kjøpe sånne ting man trenger. Eller bare vil ha. I kassen satt en godt voksen dame. Som kunne vært moren min. Omtrent. Sånn aldersmessig. I det hun skulle gi meg vekslepengene tilbake, stoppet hun opp litt, løftet blikket, så meg rett inn i øynene og sa "May I say so, Sir - you have very beautiful eyes!"

På den etterhvert ganske lange listen over ting jeg ikke har sett komme, klatret denne rett til topps. Med god margin. Så jeg klarte så vidt å stotre frem et lite "Thank you" før jeg sugde tak i posen min og la på dør. Senest da innså jeg at jeg ikke er i Norge. Jeg er i Kroatia. Ved Adriaterhavet. Man får ikke høre sånt på Domus på Dokka. For å si det sånn. Ikke det at det er noe galt med damene på Domus. For all del. Verken de på Dokka eller andre steder. De er bare annerledes. Veldig annerledes.

There is a light that never goes out

Jeg har kjørt bil gjennom Europa i dag. Gjennom EU. Ikke hele så klart. Bare gjennom deler av det som er igjen. Enn så lenge. Mens jeg har hørt på The Smiths. Mens "This Charming Man", "How Soon Is Now", "Bigmouth Strikes Again", "Panic" og "The Boy With A Thorn In His Side" har dundret ut av høytalerne på min svenske bil. Som kanskje er kinesisk. Eller no'. Who cares?

Og det er mye bra musikk. Virkelig!! Noe av musikken gjør meg glad. Noe gjør meg trist. Og noe gjør meg undrende. Tekstene handler om lengsel, drømmer, håp, skuffelser, frustrasjon og sinne. Og noen av tekstene handler om noe bare Morrissey selv skjønner noe særlig av. Tror jeg.

Tekstene er litt som Europa selv, tenker jeg. Mens jeg kjører gjennom Europa. Gjennom EU. Det som er igjen. Enn så lenge.

Men plutselig synger Morrissey:

"There is a light that never goes out"

Og da tenker jeg det er jammen ganske fint her i Europa. Også håper jeg - naiv som jeg er - at den europeiske ideen aldri dør. Ideen om at samhold og likeverd er det som gjør at vi kan leve godt sammen. Alle ulikhetene til tross. Jeg håper på det. I hvert fall.

Et øyeblikk

For ikke lenge siden var det krig i Europa. Igjen. 70 år er et øyeblikk. Ikke mer. I historisk perspektiv. 72 millioner mennesker ble drept. Etter at 20 millioner ble drept i den forrige. For 100 år siden.

Mye av årsaken til at denne galskapen kunne skje var at den økonomiske utviklingen var ulik. Mellom landene i Europa.

Den europeiske ideen var og er at dette ikke må skje igjen. Naturligvis. Og heldigvis. Derfor skapte man et felles marked i Europa. Der alle kunne delta. På samme vilkår. Noenlunde. Nettopp for å utjevne ulikhetene og fjerne grobunnen for nasjonalistiske og proteksjonistiske tanker. Og særinteresser.

Og dette var er en god idé. Og er en god idé. Kanskje den beste på veldig, veldig lenge. Også i historisk perspektiv. Den er poltikk slik politikk skal være - langsiktig og ansvarsfull.

Derfor er det litt av en gåte at den britiske statsministeren mente at det nå var en veldig god idé å spørre folk om råd. Et folk som gjerne skifter mening like ofte som puben stenger. Og kanskje flere ganger mens den er åpen.

David Cameron har tydeligvis aldri skjønt hva poltikk er. Egentlig. Og det er synd. For det folket han har vært satt til å lede.

Keiserens nye fjær

Alt skal bli større. Og mer robust. Heter det. For tiden. Robust skal det bli. Robust eller død. Liksom.

Kommuner, sykehus, forskningsinstitusjoner, universiteter, bedrifter, skoler, statlige etater, handelsavtaler og gårdsbruk.

Er det en lov som sier at ting blir bedre - bare de blir større?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at små enheter - som ikke fungerer godt - ikke blir bedre av å bli slått sammen med andre mindre enheter som heller ikke fungerer godt. Det hele blir dårligere. Og i tillegg fullstendig uoversiktlig. Sånn at ingen vet hva som gjør at det fungerer så dårlig. Og mindre enheter som fungerer godt, kan slås sammen med andre små enheter som fungerer godt. Da har man en sjanse til å bli bedre sammen. I hvert fall. Men virkeligheten er ofte at godt fungerende små enheter blir slått sammen med dårlig fungerende små enheter - og dermed vinner man ingen ting. Annet enn at de som var gode, blir dårligere. Og de som var dårlige fortsetter med det. For det er det de kan. Det er det de er gode på. Det å være dårlige.

Robust er keiserens nye fjær! Eller klær for den sakens skyld.

Tror jeg.

Om slitne idrettshaller

La meg fortelle en liten historie. Om to jenter. Som jeg kjenner. Ganske godt. Vi kan kalle dem Josephine og Elizabeth. Josephine var en ganske liten jente på 9 år da de to møttes for første gang. For noen få år siden. I en litt sliten kommunal idrettshall i Asker. Elizabeth var litt eldre. Gammel nok til å ha rukket å være med i et OL eller to i hvert fall. For hjemlandet sitt Bulgaria.

De to møttes etterhvert ganske ofte i den litt slitne idrettshallen. Nesten hver dag, faktisk. Sammen med mange andre jenter.

Elizabeth var trener. Josephine var ivrig. Ivrig etter å lære seg noe om rytmisk gymnastikk. Noe som helst, egentlig. Elizabeth hadde nok sett større talenter enn Josephine i sitt liv. Men hun var kunnskapsrik. Tålmodig. Og inspirerende. Hun tok Josephine og alle de andre jentene på alvor.

Kanskje så hun også noe hos Josephine som hun kjente igjen hos seg selv? Gleden over å få til ting. Gleden over å mestre. Denne gleden som gjør at man får lyst til å øve. Og øve. Helt til man får det til. Bare fordi det er skikkelig gøy å mestre. Og ikke noe annet.

Elizabeth lærte også Josephine å følge drømmene sine. Og det har Josephine gjort. Helt siden de to jentene møttes. I en litt sliten kommunal idrettshall i Asker.

Og nå som Josephine får lov til å reise ut i verden for å vise at hun mestrer ganske mye, vet jeg at Elizabeth følger med - hvor enn hun befinner seg - sprekkeferdig av stolthet og glede. Glede over mestringen. Og over at Josephine følger drømmene sine.

Det er altså ganske mye rart som kan skje. Når to jenter møtes i en litt sliten kommunal idrettshall i Asker.

Så kult!

Vår 13-årige datter skal reise til Israel denne uken. For å representere Norge (og seg selv) under europamesterskapet i rytmisk gymnastikk. Og det gleder hun seg til. Veldig. Nesten én hel uke på tur med lagvenninner og trenere hun er veldig glad i, mens hun får drive med den idretten hun digger. Over alt annet. Jeg skjønner henne godt.

Rytmisk gymnastikk er tydeligvis noe mer populært i Israel enn i Norge - arrangementet har nemlig vært utsolgt. I lang tid. Ikke én billett igjen. Så da ble jeg litt nysgjerrig. Jeg innrømmer det. For hva betyr utsolgt? Kanskje det ikke er plass til så mange? Kanskje det bare er en gymsal, liksom? Google fant fram til hallen for meg. Jeg viste fram et bilde av hallen til datteren min. Jeg tenkte det kunne være litt OK for henne å ane hva som venter henne i Israel.

"Oj - den ser fin ut. Er den ny?", spurte hun.

"Ja - den ble åpnet i fjor og har plass til 5,600 tilskuere", svarte jeg - så lett henslengt jeg klarte..

"Jøss. Skal 5,600 se på oss? SÅ KULT!!", svarte hun.

Så da er det bare å ønske Josephine god tur. Og vi er helt sikre på at det blir akkurat så kult som hun tror. Hvis ikke enda litt kulere!!

Noe å være stolte over?

Har vi noe å være stolte over? Vi europeere. Noe som helst?

Vi skulle liksom hjelpe de syriske flyktningene der de var, het det. Gjorde vi det? Eller lot vi dem drukne i Middelhavet? Viljen til å hjelpe blusset opp en stund. En liten stund. I noen få land. Det skal sies. Før man fant ut at det var bedre å gi penger til Hellas og Tyrkia. Sånn at de kunne løse problemet.

Og hva med Norge? Har vi noe å være stolte over? I vårt møte med de ytterst få flyktningene som klarte å komme seg helskinnet over Middelhavet og gjennom hele Europa. Utover å stramme kraftig inn på våre allerede strenge regler for innvandring og å halvere antallet timer med språkundervisning.

Vel - jeg synes ikke det akkurat. At vi har noe å være stolte over, altså.

En hyggelig bonde

Jeg traff en bonde i dag. En hyggelig bonde. Som bønder ofte er. Han het Karl-Heinz. Bonden. Jeg bor nemlig i Tyskland. For tiden. Karl-Heinz driver med kuer, kunne han fortelle. Med 900 kuer omtrent. For melken kuene hans produserer får Karl-Heinz nå 21 cents (2 kr omtrent) For å kunne levere melk til 21 cents må Karl-Heinz bruke 42 cents. I rene produksjonskostnader. Og det var før prisen på soya eksploderte for noen uker siden. Fordi det regnet litt mye i Argentina. Så da jeg spurte Karl-Heinz om hvor lenge han kunne holde på sånn, svarte han "så lenge banken min lar meg"

Det paradoksale er jo at bøndene i EU importerer store mengder med soya fra Sør-Amerika for at kuene skal produsere mer melk. Som det allerede er altfor mye av. Nå hjelper det sikkert ikke Karl-Heinz mye å produsere mindre melk heller. Han tror kanskje at han kan klare å presse kostnadene litt lengre ned gjennom å opprettholde eller øke produksjonen sin enda litt til. Sånn at han taper litt mindre per liter han selger. Men jeg tviler på at han vil lykkes. No' særlig. Dessverre.

Tanker på en onsdag

Og her sitter jeg. I Hannover. I Tyskland. Jeg er her fordi jeg er ganske god på noe. På noe som ikke alle andre er gode på. Noen må være det også. Tross alt. Og det er ganske fint. Så klart. Jeg tjener penger og får utfordringer på jobben min. Og det er bra!

Men det er også noe som jeg ikke er så god på. Naturligvis. Jeg er ikke så god på å bo alene i en leilighet. I Hannover for eksempel. Jeg er ikke så god på å leve uten kona mi. Hun jeg elsker. Jeg savner barna mine. Jeg savner at noen smiler når de ser meg. Eller blir grinete når de ser meg. For den sakens skyld. Jeg savner at noen roter på badet. Jeg savner noen å lage mat til. Noen jeg kan kjøre hit og dit. Kjøpe is til. Noen jeg kan være litt god mot. Etter fattig evne. Jeg savner huset mitt. Rotet mitt. Både det i garasjen og andre steder. Jeg savner gressklipper'n min også. Ja, jeg savner nesten den forbannede løvetannen. Men bare nesten.

Det er ikke synd på meg. For all del. Jeg bare savner det som egentlig er livet mitt. For å kalle en spade akkurat det en spade er.

Stolte øyeblikk

Vi steker vafler, baker kaker, ruller tepper, bærer stoler, sitter i idrettsklubbenes styrer og er julenisser på idrettsklubbenes juleforestillinger. Pluss en del andre ting. Som vi ikke trenger å rippe opp i her og nå.

Og alt dette gjør vi for at barna våre skal få kjenne på idrettsglede. Denne ubeskrivelig deilige følelsen av å få til noe. Mestre noe. Få muligheten til å oppleve stolte øyeblikk!

Så vi gjør alle disse greiene med glede. Fordi vi ser at barna våre stortrives. Med idretten sin.

Og det er mange av oss. Heldigvis. Mange tusen. Frivillige. Som vil at barna våre skal få kjenne på gleden av å drive med idrett. Av å mestre.

Derfor jeg blir provosert over et statlig spillmonopol som prøver å tegne et bilde av at norsk idrett stopper opp uten deres velvilje. Uten deres 'generøsitet'. Som prøver å skape et bilde av at de er idrettens viktigste støttespiller.

Det er nemlig feil. Bare tull.

Uten de tusenvis av frivillige stopper norsk idrett opp. Da er det bråstopp.

Penger til investering i idrettsanlegg kan ordnes på en annen måte. Til det trenger vi ikke Norsk Tipping. Det handler bare om finansiering. Tross alt.

Vi kunne like godt be Vinmonopolet avkreve en ekstra avgift på hver flaske de selger. Og hevde at alkoholen de selger ikke skaper den samme avhengigheten som den vi får kjøpt i taxfree-butikken!

Det hadde vært mer effektivt.

Bildet over er fra en idrettshall i Norge. I en av de rikeste kommunene i Norge. Dette er virkeligheten. I norsk idrett. Den er ikke som politikere og statsansatte på Hamar beskriver den!

De har ingen ting å være stolte over. Ingen verdens ting.

Om vaffelsteking og de greiene der

Norsk idrett er basert på noen veldig få og viktige grunnprinsipper. Der det desidert viktigste er vaffelsteking. Uten vaffelsteking stopper idretten i Norge opp. Full stopp. Uten vaffelsteking er det ikke grunnlag for å drive idrett i Norge. Punktum.

Dette forstår de fleste. Heldigvis. De aller fleste. De skjønner også at det må være åpenhet om hva som skal være oppi røra. For ellers vil jo vaflene smake forskjellig fra gang til gang. Og det er det ingen som vil.

Dette skjønner alle vaffelstekere, men ikke de som sitter i ledelsen for Norges største idrettsorganisasjon. Utrolig nok. De tror visst at de er ferdige med vaffelsteking. Snakk om skivebom. I norsk idrett blir man aldri ferdig med vaffelsteking. ALDRI!

Det fineste med fotball

Jeg kjente en gutt én gang. En liten gutt. En hyggelig gutt. En liten fotballspiller.

Den lille gutten syntes det var gøy med fotball. Han smilte stort sett hele tiden. Unntatt når ballen kom i nærheten. Innenfor komfortsonen hans. Da fikk han et alvorlig drag i ansiktet. Og forflyttet seg lynraskt til et tryggere sted på banen.

Den lille gutten likte best å spille på grusbaner. For da kunne han ta en håndfull med grus og slippe den på innsiden av drakta. For å kjenne hvor deilig det kiler når grusen hopper opp og ned. Inni drakta. Den lille fotballspilleren likte ikke kunstgressbaner. Det sier seg selv.

For det var det han stort sett gjorde på fotballbanen - putta grus i drakta mens han holdt seg så langt unna ballen som mulig. Og på betryggende avstand til de andre spillerne. Som sparket og sparket. Som besatt. På eller rett ved siden av ballen.

Den tålmodige trener'n forsøkte å oppmuntre den lille fotballspilleren til å komme i berøring med ballen. Med pedagogiske tilrop som "kjempebra!" og "bra innsats!"

Da stoppet den lille gutten opp. Så litt rart på trener'n sin. Og tenkte: "Jeg vet jo at jeg ikke er kjempebra og at innsatsen min er laber"

Barn har selvinnsikt. Ikke tenk på det!

Men gutten syntes det var gøy å være med. På laget. Han tenkte nok at det var til lagets beste. At han holdt på med sitt.

"Vi vant!"

pleide han å si når jeg spurte hvordan kampen hadde gått.

Og akkurat dette er noe av det fineste med fotball. At det er plass til sånne som min lille venn. Som får kjenne på å være med. På laget.

Helt til de finner ut at det finnes enda morsommere måter man kan kile seg på magen på.

Om å selge doruller

Jeg har to barn som har funnet idretten sin. Og det er jeg glad for. På mine barns vegne. Både fordi det ikke er alle barn forunt å finne idretten de virkelig digger og fordi idretten gir så utrolig mye tilbake. Som barna mine kan ha glede av resten av livet.

Idretten gir lek, latter, glede, vennskap, mestring, svette, tårer og stolte øyeblikk. Noen små og noen større. Bare for å nevne noen. Noen få.

Og siden idretten bygger på frivillighet er jeg frivillig. Frivillig til å bake kaker, koke kaffe, bære stoler, bære bord, rydde i kjeller'n, selge kalendere, kransekaker, doruller og til å sitte i styret i idrettsforeningen. Og det gjør jeg med glede. Det gir mening. Synes jeg.

Det som overrasker meg litt er de som er negative. De som mener at idretten ikke leverer godt nok. At 'produktet' ikke lever opp til forventningene. Som om idretten er en leverandør av tjenester. Som et treningssenter. Eller no'

En leverandør av tjenester som gjør at nettopp deres barn blir sett. Fulgt opp. Dyrket. Jeg blir overrasket over de som klager over at barna deres ikke blir sett nok. Fulgt opp godt nok. Ikke får det perfekte opplegget. Skreddersydd for deres barn. Eller for seg selv.

Det som gjør meg trist er at de ødelegger for barna sine. Som aldri kommer til å skjønne hva idrett handler om. Egentlig.

Den handler om frivillighet.

Punktum!

Om å dusje en time eller to

Før. For en stund siden. En tid tilbake. Ganske lenge siden, faktisk. Hvis jeg skal være dønn ærlig.

Da klarte vi gutta å løsrive oss fra løkkene våre for å møtes i garderoben. På Føyka. I Asker. Lenge før vi skulle ut på fotballbanen for å drive organisert idrett. Organisert i den forstand at vi hadde en trener. Med fløyte. Som hadde peiling på barn. På fotball var'n blank.

Vi møttes altså i garderoben. Dette magiske stedet. Fristedet. Kjemisk fritt for voksne. Der alle hadde faste plasser. Der vi lærte å slenge kjappe meldinger. Der vi ljugde og lo. Der vi ble kjent og knyttet bånd. Noen for resten av livet.

Garderoben var ikke fin. På noen måte. Interiøret var det man kan kalle ekstrem-minimalistisk. Kalde murgulv. Litt Bergen-Belsen-aktig, på en måte.

Men den var full av varme, humor og latter. Og dessuten visste vi hvilke av dusjene som virket og hvilke som bare sendte vannstråler ut i alle mulige retninger. I garderoben lærte vi å gi og å ta. Dele ut og ta imot. Livets skole. I miniatyr.

Og hvor deilig var det ikke å hive seg på sykkelen og tråkke hjem etter en time eller to i dusjen!

I dag blir ungene sluppet ut av bilene fem minutter før treningen starter og hentet med én gang treningen er over. Og på treningen blir de møtt av trenere med kurs og greier. Som tror de har sykt peiling på fotball. Og på hva som skal til for å bli god. I en fart. Heller før enn senere.

Disse ungene går dessverre glipp av noe. Ganske mye, faktisk. Noe helt vesentlig.

For idretten er i ferd med å bli overorganisert, dessverre. Av voksne.

Så organisert at det ikke går an å dusje en time eller to etter trening en gang!

Så derfor behøver man ikke lure på hvorfor frafallet i idretten er stor. Det sier seg selv. Egentlig.

For idrett på voksnes premisser kan være gøy. Men det kan også være drepende kjedelig.

Palmeoljefritt? Nei, takk!

Forbruket av vegetabilske oljer i verden har fordoblet seg i løpet av de siste 15 årene - fra 85 til 170 millioner tonn. En utvikling som har skutt fart etter at noen mente det var lurt å bruke disse oljene til drivstoff. Dem om det.

Jordbruksarealene som trengs for å dyrke de vekstene vi behøver for å dekke dette behovet vokser stadig og i dag utgjør soya 60% av dette arealet i verden. Palmeolje utgjør 10%. Allikevel produseres det mer palmeolje enn soyaolje i verden og av det volumet som kan kjøpes på verdensmarkedet utgjør palmeolje nesten 70%. Soyaolje utgjør bare 15%. De mest interessante av alle disse fascinerende tallene er likevel disse: Hvert hektar anvendt til produksjon av palme gir 3,000 liter med palmeolje. Hvert hektar anvendt til produksjon av soya gir 400 liter soyaolje. Produksjon av palmeolje er med andre ord 7,5 ganger så arealeffektivt som soya. Eller hvert hektar brukt til produksjon av palmeolje må erstattes av 7,5 hektar med soya, hvis man vil. Genmodifisert soya. Vel og merke.

Så når noen hevder at det er kjempelurt å takke nei til palmeolje, så er det altså ikke helt sant. For å si det forsiktig. Det er nemlig ikke bærekraftig. I det hele tatt.

Catch-22

OK - la oss kikke litt på verdikjeden for mat i Norge. Hvis noen har lyst til det, altså.

Uten et økonomisk bærekraftig norsk landbruk basert på norske ressurser vil det ikke være grunnlag for norsk matindustri. Landbruket og matindustrien bidrar til en verdiskapning på nesten 200 milliarder og skaper 90,000 arbeidsplasser. Hvert år.

For hvis disse to næringene ikke er basert på bruk av norske ressurser og råvarer vil det ikke være behov for å opprettholde et tollvern - for da er det ikke lenger noe å beskytte. Det sier seg selv. Uten norske råvarer ingen norsk matindustri og uten norsk matindustri intet norsk landbruk. Det er en Catch-22, faktisk. For det lille tollvernet vi har gir oss kun muligheter til å utjevne råvarepriser - såvidt - og ingen beskyttelse fordi vi er så små og få. Og da vil selvsagt også neste ledd i matkjeden stå overfor betydelige og kanskje uoverkommelige problemer. For uten kjente norske mat- og merkevarer vil det være fritt frem for de virkelig store europeiske aktørene til å ta over dagligvaremarkedet. Dette er aktører som vil få Norgesgruppen til å se ut som et middels stort supermarked og Rema til å se ut som én søndagsåpen Brustad-bu.

Og til slutt vil alle stå igjen som tapere. Ikke minst vi norske forbrukere. Som gjerne vil ha mat fra eget land. Akkurat som alle andre i Europa, forøvrig.

Det hele er faktisk så enkelt og innlysende at selv stortingspolitikerne våre burde skjønne det. Og mens de klør seg i hodet for å prøve å forstå det, burde vi andre slutte å krangle om hvem som stikker av med pengene og heller legge hodene i bløt og sammen sørge for å opprettholde et bærekraftig norsk landbruk - gjennom innovasjon, produktutvikling, nytenkning og verdiskapning - til felles beste. For oss alle.

Puh - godt å få det ut.

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits