Om høflighet

Nå har jeg kjørt bil på tyske veier i snart et år. Omtrent. Og det er slettes ikke så verst. Av flere grunner. At det går fort er nå én sak. Men det er ikke så viktig. Selv om det er viktig for tysk verdiskapning, så klart. Og farten venner man seg uansett fort til.

Viktigere er det at man ikke risikerer at fotgjengere med nesen ned i smartphonene sine hiver seg foran bilen din - i trygg forvissning om at de ikke behøver se seg for - og at bremselengden min er 23 centimeter. Uansett hastighet. Tyske fotgjengere venter til det er klart. Ja, de står stille når mannen er rød til og med! Og det er ganske fint. Det er forutsigbart.

Men det beste med å kjøre bil i Tyskland er at folk takker når du viser litt smidighet i trafikken og hjelper andre fram. Hjelpen behøver ikke være stor - takken får du uansett. Både fra bilister og fotgjengere. Ja, selv syklistene gir fra seg et lite nikk eller sender et anerkjennende blikk når du ikke insisterer på at du har retten på din side.

Tyske trafikanter er høflige, rett og slett. I motsetning til trafikanter i enkelte andre land jeg kjenner. Godt. Uten å røpe mer enn som så. Jeg er ikke typen som henger ut små europeiske minoriteter. Selv om de har sagt nei til å være med i EU. Flere ganger.

Litt saklighet

Litt saklighet hadde vært fint. Men det er kanskje for mye for langt. Jeg ser den.

For det er ikke sånn at økologisk dyrking av mat alene vil redde jorden vi bor på. Og fø alle menneskene som bor på den. Det vil sikkert ikke såkalt industrilandbruk heller. Med gmo og de greiene der. Ikke alene. Begge må til. Sammen med alle de andre nyansene som finnes. I måten å dyrke maten vår på. Som norsk landbruk er et godt eksempel på. Hvis vi velger å holde på dens egenart, vel og merke.

Og det er heller ikke sånn at ulven er det viktigste dyret i Norge. Ikke sauen heller, for den sakens skyld. Hvert år slippes det 2 millioner sau ut på beite i Norge. 130,000 kommer ikke tilbake. Noe som tross alt må sies å være ganske bra. 94% overlever. Av de 130,000 som ikke kommer tilbake er det kanskje 20,000 som tas av rovdyr. Totalt sett. Tallet er veldig usikkert. Resten - som er mesteparten - dør av helt andre grunner. Av sykdom. Eller flått.

Men også her virker det som rullegardinene går ned - både hos dyrevernere og hos bøndene. Ordskiftet blir usaklig. Ja, nærmest som to ulike konspirasjonsteorier. Og det kan umulig være lurt. Det tjener ingen. Det blir bare dumt. Synes jeg. Ikke det at noen har spurt meg hva jeg synes. Om den saken. Heller.

94 prosent

Hvert år slippes ca 2 millioner sauer ut på beite i Norge. I skog og fjell. 130,000 kommer aldri tilbake. Av ulike årsaker - sykdom, skader, flått, forgiftning og rovdyr. Av de 130,000 ble det i fjor utbetalt rovdyrerstatning for 20,000 sauer. 1% av alle sauene som slippes ut på beite, altså. Dette betyr IKKE at det er dokumentert at det er rovdyr som står bak. Dette tallet er lavere. Bare 10% omtrent. 90% er antatt drept av rovdyr - etter en skjønnsmessig vurdering gjort hos Fylkesmannen.

Uansett - det er rimelig å påstå at rovdyr er et ganske lite problem for de som driver med sau - selv om det helt klart er geografiske forskjeller. Det estimeres at bjørn står for ca 40% av tapene, gaupe ca 20%, ulv ca 18% og kongeørn 13% (kilde: Miljødirektoratet). Ulven står altså for under en femtedel av den ene prosenten av sauer som det antas er tatt av rovdyr. Av de 2,000,000 sauene som slippes ut på beite hvert år i Norge, altså. I lys av dette er det forståelig at noen synes norske bønder burde roe seg ned litt. Når det gjelder ulven. Selv om hver sau er viktig. Og selv om sauer er veldig ålreite dyr. Når man slipper 2 millioner sauer - som fra naturens side ikke nødvendigvis er godt rustet for et langt opphold i norske fjell og skoger, bør man kanskje heller prise seg lykkelig over at nesten 94% kommer tilbake i god behold. Eller?

Om vaktbikkjer og de greiene der

Trenger vi journalister? Den fjerde statsmakt? Til å passe på oss. Og til å opplyse oss. Sånn at vi kan stole på demokratiet vårt. For journalistikken er i ferd med å dø. Inntektsgrunnlaget til mediehusene smuldrer bort. Og går isteden til Facebook og Google. Som flytter pengene så fort at de ikke rekker å skatte av dem en gang.

Trenger vi statsfinansierte journalister? Tja - vil de da være frie? Og uavhengige?

Eller må journalistene bare skrive om det folk har lyst til å lese om? På Facebook og Google. Svaret fra mediehusene så langt synes å være at de forsøker å klamre seg fast til oppmerksomheten vår med å fortelle om veldig farlige ting. Som flått og hvor lett det er å få kreft. Også krydrer de det hele med litt terrorisme, kåntent marketing og sånne søte og/eller morsomme videosnutter som skal få oss til å klikke. Som besatt. Også legger de det hele ut på Facebook. Det hele er virkelig strålende!

Dårlige vilkår for journalister, altså. For vaktbikkjer. Og historiefortellere. Spørsmålet er altså om vi trenger journalister - når det er flere milliarder av dem. På Facebook og andre steder. Blir journalister overflødige? Vil vi om 50 år le av det hele og si: "i gamle dager måtte vi ha folk til å fortelle oss hvordan verden ser ut!"

Jeg vet ikke. Nysgjerrige, pågående og dyktige historiefortellere vil det alltid være bruk for. Kanskje særlig fordi det nå er milliarder av dårlige historiefortellere på banen. Men om de vil hete journalister? Jeg håper det, men jeg vet sannelig ikke.

Barn fortjener gode trenere!

Jeg har spilt endel fotball i mitt liv. For å si det forsiktig. Helt fra jeg som 6-åring aller nådigst fikk lov til å spille sammen med de store gutta på løkka - de som var 11 kanskje 12 år gamle - til jeg som voksen fikk være med å spille Stabæk opp i Tippeligaen. Ganske mange år senere.

Og jeg har hatt mange trenere i alle disse årene. Alt fra Helge Hansen, som hadde peiling på unger - ikke på fotball - til Egil Drillo Olsen, som hadde peiling på fotball. Og høye fjelltopper. I Asia, blant annet.

Jeg har hatt gode trenere, mindre gode trenere, dårlige trenere og noen som var helt elendige. Men jeg har alltid sagt til meg selv at ingen - INGEN - skal ta fra meg gleden over å spille fotball. Aldri. Uansett.

Mitt lille bidrag i diskusjonen om hvorvidt barn trenger profesjonelle trenere eller ei, er derfor dette: det finnes fantastiske pappa- og mamma-trenere og det finnes dyktige trenere som får lønn for den jobben de gjør. Likeledes finnes det helt elendige trenere - enten de får betalt eller ikke. Derfor er det ikke særlig fruktbart å stille de to opp mot hverandre - det barna trenger er gode trenere. Punktum.

Og når barna er små er det viktigere at trenere har mer peiling på barn enn fotball. Uansett om de får penger for å gjøre jobben eller ei. Det fortjener barna. Alltid. Uansett.

Farlig tøys

Frykt er en god ting. Når den forhindrer at uønskede ting skjer. Som når man møter en løve for eksempel. Med mindre akkurat den løven er stappmett.

Også finnes det irrasjonell frykt. Frykt for mørket, trange rom eller edderkopper. Denne frykten oppleves som helt reell, selv om det rasjonelt og objektivt sett ikke er fare på ferde.

I tillegg finnes det ubegrunnet frykt. Oppdiktet frykt. Og da er ikke frykt en god ting lenger. Da er det en syk ting. Som frykten for flyktninger fra Syria eller islam. Det er en frykt som er konstruert.

Og denne typen frykt må de som har lyst, kjenne på så mye de selv vil. Hele tiden for min del. Frykt er personlig.

Men når mennesker vier store deler av sin tid og energi på å overbevise andre mennesker om at de må utvikle den samme ubegrunnede frykten, da er frykt skadelig. Og farlig.

For da erstattes fornuften av frykt. Og frykten blir stående igjen alene. Frykten blir den eneste forklaringen. På alt.

Og det er bare tøys. Farlig tøys.

Takk for maten!

"Takk for maten!" sier vi nordmenn. Det kommer inn med morsmelken. Tror jeg. Og det er nesten like norsk som 17. mai - og troen på at Norge er ganske gode til å spille fotball.

Det rare er at vi ikke takker de vi burde takke. For maten. De norske bøndene, altså. De ser vi overbærende - og litt ned på. Selv om de jobber 365 dager i året - sent og tidlig - for at vi andre skal få sunn, god, næringsrik og kortreist mat på bordet. Hver dag. Hele året. Uten at vi behøver å jobbe mer enn et par timer i uken for å betale for den.

Det er skammelig. Verken mer eller mindre.

Så fra meg til alle norske bønder:

TUSEN TAKK FOR MATEN!

Om nakenhet og de greiene der

Man kan mene mye om Facebooks regler for nakenhet. Eller mot for å være mer nøyaktig. Og andre ting de ikke vil ha på veggene der. Og det er det mange som gjør. Mener noe, altså. Selv om jeg tror at alle forstår at Facebook må ha visse regler for hva som er OK. Og hva som ikke er OK.

Og jeg kan ikke så mye om algoritmer. Heller. Men jeg tror det kan være vrient å lage en som sier: "forby-nakenhet-men-ikke-hvis-det-er-en-naken-jente-fra-Vietnam-fra-1972-som-blir-publisert-på-den-private-veggen-til-en-norsk-redaktør-eller-forfatter"

Av og til kan det være lurt å tenke en tanke helt til ende. Ikke alltid kanskje, men innimellom.

For er det virkelig slik at media ønsker at Facebook - som ikke er en leverandør av innhold - skal ta over redaktøransvaret? Også? Distribusjonen har de jo allerede forsynt seg grovt av.

Ønsker vi at Facebook skal ha redaktører i hvert land i verden for å bestemme hva som er OK å dele i hvert enkelt land? Eller er det bedre at Facebook som en virkelig global aktør bestemmer hva de synes er OK. Sånn at folk vet hva som er greit og ikke greit å dele på Facebook. Det er forutsigbart om ikke annet.

Og det er jo heldigvis ikke slik at Facebook er en monopolist på formidling av nyheter - ennå i hvert fall - så da kan bruke andre distribusjonskanaler for innhold som strider mot Facebook sine retningslinjer.

Eller?

Om norsk idrett

La oss se litt nærmere på norsk idrett. På hvor inntektene til norsk idrett kommer fra. Egentlig. Og uten å røpe altfor mye kommer det fint lite fra Hamar. For å si det sånn.

Frivillig arbeid anslås forsiktig av NIF til 15 milliarder. Per år. Medlems- og treningsavgifter utgjør 8. Kommunene bidrar med 6 milliarder og sponsorene med 4. Bidraget fra Staten/Norsk Tipping er 2. Av totalt 35 milliarder. Hvis vi antar at de som bidrar med frivillig arbeid er de samme som betaler medlems- og treningsavgifter, utgjør dette 66% av totalen. Bidraget fra Hamar er 5. Prosent, altså. Nesten 70% av inntektene kommer altså fra vaffelsteking, bæring av stoler, salg av dopapir og titusenvis av ufakturerte arbeidstimer - utført av mennesker som enten brenner for idretten eller for sine egne barn. Eller begge deler, så klart.

Det er dette som gjør at driften av norsk idrett går rundt. Sånn noenlunde. Og det fungerer, faktisk. Utrolig nok, kanskje.

Bare på ett område er norsk idrett kraftig underfinansiert - og det er på idrettsanlegg. Der pengene skal komme fra et statlig spillmonopol på Hamar. Som i tillegg til å kjempe en tøff kamp med andre aktører i det samme markedet, sørger for at alle som bare antyder at dette ikke er helt supert, blir kastet ut av idretten. Hedersfolk som Rune Bratseth for eksempel. Det er ikke etisk forenlig med norsk idretts grunnideer heter det da.

Hallo! Idrettens grunnideer og kjerneverdier bæres av vaffelstekerne og ikke av et statlig spillmonopol på Hamar!

La heller det skrikende behovet for idrettsanlegg - både til barn, ungdom og toppidrett - bli finansiert over statsbudsjettet. Så kan staten gjerne beholde spillmonopolet for min del. Og gjøre hva den vil med pengene.

FARE!!

Det er bare én ting som er dummere enn å tro at elbiler med 400 hestekrefter skal redde kloden vi bor på.

Og denne ene tingen er biodrivstoff. Det er så idiotisk at det nesten er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal prøve.

I USA brukes et areal på over 400,000 kvadratkilometer (litt større enn Norge) til å dyrke mais for å lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjødsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, altså. Av Monsanto.

Importen av palmeolje til Europa har femdoblet seg fra 2010-2014 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

På grunn av at det brukes så mye palmeolje i biodiesel, må det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Særlig soyaolje. For å produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje må man kultivere et landområde som er 8 ganger så stort. I Sør-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der er naturligvis også genmodifisert. Av Monsanto.

Så på bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

Så dumt er det!

Ikke bærekraftig

Nå har også WWF skjønt det. I Tyskland i hvert fall. Og det er på tide!

De har skjønt at det ikke er noen løsning å kutte ut palmeolje. Tvert i mot. Dette vil bidra til økte utslipp av klimagasser og øke farene for både plante- og dyreliv på jorden. Også fordi alternativene er verre. Mye verre. I en WWF-rapport på organisasjonens tyske hjemmesider konkluderer de med at palmeolje er den mest arealeffektive måten å produsere vegetabilske oljer. Soya krever for eksempel over 8 ganger så stort landareal. Slik at det ikke blir noen miljøgevinster av å erstatte palmeolje med soyaolje. Tvert i mot. Heller ikke rapsolje kan erstatte palmeolje - fordi det arealet som trengs til dette ikke finnes. Noe sted. I verden.

For å halvere forbruket (ikke fjerne!) av palmeolje i Tyskland må man ifølge WWF halvere forbruket av sjokolade, is, ferdigretter, godteri og kjøtt. Og kutte ut all palmeolje i biodiesel.

Det kan også sies at av den vegetabilske oljen som finnes på verdensmarkedet er 70% palmeolje. 7 av 10 liter, altså. For de som ikke er så stive i prosenter. Og sånn.

Sete 7C

Det er noe fint med det å fly. Synes jeg. Ikke alltid. Men av og til. Som i dag. For i dag sitter jeg i sete 7A på vei fra Frankfurt til Oslo. På vei hjem til jentene jeg elsker. I sete 7C sitter Isadora. Isadora er nesten 2 år og kommer fra Colombia. Og har vært lenge på reise allerede. Over hele Atlanterhavet blant annet. Hun ser på meg én gang. Litt mistenksomt. Så én gang til. Hun skjønner visst at jeg ikke er farlig. Selv om jeg ser litt rar ut der jeg sitter i dressjakken min. For den tredje gangen tar hun ut smokken sin og smiler til meg. Med hele det lille ansiktet sitt. Også sender hun meg et lurt blikk. Jeg blunker tilbake. Og da skjønner hun at vi er venner. Isadora og jeg. Jeg vet ikke hvorfor Isadora reiser hele den lange veien fra Colombia til Norge. Eller hva hun skal gjøre der. Men jeg håper hun får det fint. Hun virker som en fin liten jente. Et fint lite menneske. Som fortjener å ha det godt. Synes jeg. Rett før vi lander på Gardermoen har hun det veldig fint i hvert fall. For da ler Isadora høyt et par ganger - før hun sovner på fanget til mammaen sin. I sete 7C.

Ikke interessant nok???

"Men det er jo en del særforbund som kunne ha gjort mer på egenhånd, og de må opp på et nivå før det blir interessant for oss å samarbeide med dem" - sjefen for Olympiatoppen Tore Øvrebø.

Med forbehold om at NRK har sitert Øvrebø riktig her, er dette en uttalelse som er så grov at mannen burde bli fjernet fra sin stilling. Umiddelbart! Ikke bare fordi den gir utrykk for total mangel på ydmykhet - som er ille nok i idrettens verden - men den er også et tydelig tegn på at Olympiatoppen ikke skjønner hva de holder på med. For det er jo ikke sånn at de store, suksessrike og pengesterke forbundene - som ski-, fotball- eller håndballforbundet trenger Olympiatoppen. Disse forbundene henter selv inn den kompetansen de trenger - når de trenger den. Fordi de selv vet hva som trengs og selv har penger til å gjøre det. Det er altså de andre som muligens kunne trenge litt hjelp. Men hvis det Øvrebø her sier representerer tankesettet i Olympiatoppen, er det bedre å kanalisere pengene til de klubbene som faktisk gjør en helhjertet innsats for å få utøverne sine til å lykkes. Istedenfor å gi pengene til noen som ikke synes det er interessant nok å utvikle norsk idrett.

Tåkefyrster

Så er vi i gang. Med å tåkelegge de elendige norske resultatene i sommer-OL. Særforbundene skylder på Olympiatoppen. Og Olympiatoppen skylder på særforbundene. Det hele minner litt om når NSB og Jernbaneverket krangler om hvem sin skyld det er at togene ikke går. Når de skulle ha gått.

Men det er visst ingen som spør seg hva som skjer der hvor utviklingen av idrettsutøvere virkelig foregår - i idrettsklubbene. Der det stekes vafler. Og bæres stoler. Og der hvor utøverne trener mange timer hver eneste dag. Hele året. Det er nemlig der utviklingen skjer. I ørsmå skritt. Dag etter dag. Utviklingen skjer ikke på et forbundskontor på Ullevål. Eller på Sognsvann. I en Powerpoint. Selv om Olympiatoppen sikkert kan være et godt supplement til det som foregår på klubbnivå.

For å få til utvikling må forholdene legges bedre til rette for utøverne der de er til daglig. Det må skapes lokale utviklingsarenaer der utøvere kan trene sammen. Inspirere hverandre og pushe hverandre. Det skaper utvikling. Og resultater. Resultater skapes ikke av papirflyttere på Ullevål. Eller på Sognsvann.

Men i stedet velger Norge å la Olympiatoppen ese ut, med mystiske prosjekter, ansvarspulverisering og blokkering av eksterne fagmiljøer som i mange tilfeller gjør en bedre jobb med utøverne. Og som har bedre forutsetninger for å gjøre det.

Bruk penger der pengene bidrar til utvikling. Og den skjer daglig. Der utøverne trener.

Om å retweete en tweet

Har Gud en app? Det burde han kanskje hatt? For å holde på følgerne sine. De unge særlig. En "Almighty-App". For eksempel. En app der følgerne kan be. Og be om tilgivelse og sånn. Og til å gi Gud likes. Så klart. En app der Gud kunne delt litt av sin uendelige visdom med oss. Ikke altfor mye, da. Ikke så mye at vi tror vi er noen. For det er vi ikke. Også kunne appen gi en løpende vurdering av hvordan følgerne ligger an. Til å komme til himmelen. Eller helvete. Så slipper de å gå rundt å lure på det hele livet.

Kanskje han skulle være på Twitter også? Når jeg tenker meg om. Tenk hvor kult det hadde vært. Å retweete en tweet. Fra Gud.

0,86%

Nullkommaåttiseks prosent av Norges befolkning holder liv i resten av oss. De gir oss den maten vi trenger. Norske politikere mener likevel at 0,86 er for mye! Politikerne mener at dette ikke er kostnadseffektivt nok. I et land der 3% av arealet kan beskrives som brukbar matjord.

Dette er så dumt at det ikke er mulig å forstå! Og det er i ferd med å gjøre Norge fattigere. Mye fattigere.

Ord uten innhold

"Regjeringen ønsker et kostnadseffektivt landbruk", sier regjeringen. På regjeringen.no. Men hva mener regjeringen med dette? Egentlig? Mener de et landbruk og en matforsyning der alle kjenner prisen på alt, men ingen kjenner verdien av noe? Og hvor effektivt skal det være? Holder det at kyllingene øker vekten sin 50 ganger i løpet av den lille måneden de lever? Eller skal vi få det opp i 60? Eller 80? Som er mye mer kostnadseffektivt. Og hvorfor skal ikke kuene gjøre det samme? Hvorfor skal kuene kaste bort store deler av sommeren på å vandre ute i det fri? Og spise gress? Når de kunne stått inne og blitt stappet fulle med soya fra Brasil. Og palmeolje fra Indonesia. Det er nemlig mye mer kostnadseffektivt. Verdiløst, men kostnadseffektivt. Og hvorfor i helvete skal vi fôre ulv, gaupe og jerv med hjelpeløse lam og killinger? Det kan da virkelig ikke være kostnadseffektivt. Så hva mener regjeringen med et kostnadseffektivt landbruk?

Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og konkurs. Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og ikke bærekraftig med andre ord.

For meg høres 'kostnadseffektiviteten' regjeringen snakker om ut som ren svada. Sludder og pølsevev. Ord uten innhold. Eller mening. Og slike ord er overflødige. Slike ord gjør Norge fattigere! Slike ord gjør norsk landbruk mindre verdifullt. Og det er dumt. Punktum.

Real and Clean

Fra før av har vi Voss. Norsk vann fra kommunale rørledninger på Sørlandet. Solgt til grov overpris.

Så kom Alpine Air Company, som satser på å selge komprimert norsk luft til rike kinesere. Luft fra Prekestolen og Lofoten blant annet. 3 liter luft for 100 dollar. Minst.

Men det aller nyeste er nå at innovative og uredde norske bønder fra nord-Østerdalen lanserer et helt nytt produkt på verdensmarkedet.

"Real and Clean Norwegian Cowshit" heter det nye produktet. Som skal selges i små og meget eksklusive forpakninger.

"Vi satser på et virkelig high-end produkt, som i første omgang skal selges til premiumsegmentet av kunder i Kina", forklarer de offensive gründerne i Vingelen. I nord-Østerdalen. Mellom Tynset og Røros et sted.

Hvem sier at norske bønder ikke er nytenkende???

De tar feil. I så fall.

Lettvint

"Varig vern mot lettvint poltikk" skriver Gunnar Stavrum i Nettavisen i dag. Og introduserer ideen om at den såkalte boligkrisen i hovedstaden enkelt kan løses med å gjøre om store arealer med landbruksjord til boligformål. I og rundt Oslo. Gunnar gir begrepet lettvint en ny og artig dimensjon - om ikke annet. Det skal han ha. For i et land som Norge der 3 prosent av arealet er det vi kan kalle brukbar matjord og der graden av selvforsyning ligger rundt 40 prosent, er det ikke lurt å bygge ned landbruket. Det er mye lurere å øke bruken av norske ressurser. Det sier seg selv. Menneskene i Norge trenger mat som er laget i Norge. Og de trenger landbruk for sørge for at landet vårt fortsatt ser ut slik vi ønsker at landet vårt skal se ut. Blant annet.

Selv bor jeg for tiden i et land på størrelse med Norge der 57 prosent av landarealet brukes til å produsere mat. Og det er fortsatt god plass til de 80 millionene som bor her. Og ingen tenker tanken på å produsere mindre mat for å bygge flere boliger. Nei, de vil heller produsere mer mat.

Er det fordi tyskerne er dumme? Neppe. Det er fordi de skjønner at mat er viktigere enn alt annet. Unntatt vann. Og litt sol i ny og ned. De skjønner videre at mat er et nasjonalt anliggende og sørger derfor for å dyrke nok av det som det er mulig å dyrke. De skjønner at mat er en viktig del av et lands infrastruktur. Et fundament. Akkurat som energi, utdanning, trygghet og kommunikasjon!

Tyskerne har ingen lettvint politikk på dette området. Og det burde ikke vi ha heller. I steinrøysa vår. Vi burde heller dyrke mer mat og ta godt vare på det som er unikt med norsk landbruk. Da vil norsk landbruk få den betydningen den burde ha - nemlig noe med enormt stor verdi. For alle nordmenn.

Frykt selger

Hva kommer det av at Hege Storhaug og liknende konspirasjonsteoretikere får så mye plass i norske medier?

Fordi frykt selger, kanskje? Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at frykten deres bare er tøys. Renspikket vås. Oppdiktede fantasier.

Europa blir nemlig ikke utradert av en liten gjeng med skjeggete fanatiske menn, som gjerne vil stille tiden en del hundre år tilbake i tid. Det er omtrent like sannsynlig som at Amish-sekten tar over USA.

Europa ristet forøvrig av seg over 70 millioner drepte under den andre verdenskrig og skapte en europeisk union ikke lenge etter - basert på likeverd og demokrati.

Vi er altså svært robuste. Mye robustere enn Storhaug og andre konspirasjonsteoretikere tror. Og prøver å få andre til å tro.

Og det er faktisk mindre terror i Europa i dag enn på '70 og '80-tallet. Ja, Europa har aldri vært så fredelig som akkurat nå.

En skikkelig tøffing

Jeg er mann. Eller gutt. Eller noe sånn. Det hender at jeg glemmer å ta ned toalettskålen igjen. I hvert fall.

Jeg er ikke utpreget mandig. Men mandig nok for mine beskjedne behov. Jeg liker fotball, drikker øl, har lappen på tung motorsykkel, nekter å spørre folk om veien, kaster bruksanvisninger, liker å smugtitte på pene damer og misliker å bruke lue. Blant annet. Og det holder for meg. Jeg stiller ikke så høye krav. Til meg selv. Heller.

Men i dag fikk min mer eller mindre kledelige mandighet seg en skikkelig trøkk. Et skudd for baugen. En knyttneve i mellomgulvet. Jeg kjørte nemlig forbi en fyr på motorsykkel. Med støttehjul. Foran!!

Så mandig er ikke jeg. For å si det sånn. Langt derifra. Jeg hadde aldri turt å sette meg på en sånn farkost. Det hadde vært for pinlig. Men denne fyren turte. Og smilte mens han gjorde det. En skikkelig tøffing, altså. Mye tøffere enn meg.

Wasting money

Mange tror at aksjeforvaltere og -analytikere er de skarpeste knivene i skuffen. Som ved hjelp av nitidig og sylskarp analyse klarer å plukke ut de riktige aksjene og verdipapirene.

Nu vel. Dette er en sannhet med modifikasjoner. For å si det forsiktig. Veldig forsiktig.

For hvis man analyser dette - på ordentlig - viser det seg at aksjeforvaltere ikke gjør annet enn å kaste folks penger ut av vinduet. På en litt sofistikert måte.

Kvantitative analyser som QAIB - viser nemlig at aksjeforvaltere systematisk blir slått av aksjeindeksen. Det er altså ikke bare sånn at de ikke klarer å holde tritt med markedet. De blir slått. Grundig. Hvert eneste år. Hele tiden.

Litt forenklet kan man si at de over tid oppnår under halvparten av den avkastning markedet (indeksen) har gitt i samme periode.

Dette er nærmest uanstendig. Spør du meg. Selv om ingen gjør det.

Jeg vil ha flere bønder!

Det kan virke som at mitt forrige innlegg ga grunnlag for noen misforståelser. Derfor skriver jeg ett til.

Det synes som det et mange som ikke forstår - eller ikke vil forstå - at norsk dagligvarehandel er helt avhengig av norske bønder og norsk matindustri. Mye mer enn de våger å innrømme. Så klart. For hvis ikke norsk dagligvarehandel selger norsk mat basert på norske landbruksprodukter i sine butikker, så vil det ikke være noe grunnlag for å opprettholde tollvernet. Fordi det da ikke er noe mer igjen å beskytte. Og hvis tollvernet ryker åpnes det norske dagligvaremarkedet for helt andre aktører enn Norgesgruppen, Rema og Coop. Da åpnes det opp for aktører som er gigantisk mye større og mer kostnadseffektive enn de norske. Og da kan norsk dagligvarehandel si farvel til sine milliardoverskudd. Derfor trenger norsk dagligvarehandel norske bønder og norsk matindustri. Det er derfor jeg skriver at norske bønder må slutte å syte over at de får for dårlig betalt. Og det er derfor jeg mener at norske bønder bør komme seg på offensiven og søke verdiskapende samarbeid med norsk dagligvarehandel. Norske bønder må vise styrke! Isteden for å stå med lua i handa og vente på det neste jordbruksoppgjøret. Som også blir en skuffelse. Som vanlig.

Jeg vil nemlig ha flere norske bønder som produserer mer mat på norske ressurser!

En oppfordring til norske bønder!

Jeg har skrevet en god del om norsk landbruk på denne bloggen. Det skyldes at jeg er glad i norsk landbruk. Og fordi jeg synes norsk landbruk er utrolig viktig. For det lille og rare landet vårt. Noe av det jeg har skrevet har vært bra. Og noe har vært midt på treet. Og noe har vært mindre bra. Jeg har selvinnsikt. Litt i hvert fall.

Noe av det som har fått mest oppmerksomhet var da jeg skrev om et brød. Som kostet 38 kroner. I en lavprisbutikk. Selv om bonden bare får halvannen krone av disse 38. Sånn omtrent. Innlegget skapte endel reaksjoner. Som grovt sett kan deles inn i to kategorier. Der den ene bestod av vennlige og konstruktive oppfordringer til å bake brødet sjæl. Hvilket jeg sikkert kunne ha gjort. Hvis jeg hadde hatt lyst til å bake det brødet sjæl. Den andre kategorien påpekte hvor ille det er at dagligvarehandelen tjener seg søkkrike på dette brødet. Til 38 kroner. På bekostning av bonden. Sånn omtrent.

Og når det gjelder dette siste vil jeg nå - igjen fullstendig uoppfordret - komme med en sterk og klar oppfordringer til norske bønder:

Slutt med å klage over "hvem som stikker av med penga"!!

Det fører nemlig ingensteds hen. Det er bare tøys. Det er syting. Omtrent på høyde med jordbruksoppgjørene. Og det er ingen tjent med. Minst av alt den norske bonden. Forsøk heller å gå i dialog med dagligvarehandelen. Prøv å gi dagligvarehandelen ideer! Fortell dagligvarehandelen historier. Gi dem ideer og historier til produkter som kan bidra til at dagligvarehandelen kan tjene enda mer penger!! For hvis man ikke gjør det skjer det ingen verdens ting. Ikke en dritt. Annet enn at de bare vil fortsette med å presse prisene. Helt til det ikke er noe mer å presse. Hva annet kan de gjøre? Det er enkel logikk. Dagligvarehandelen lever av den lille marginen som er mellom innkjøps- og salgspris og hvis norske bønder klarer å gi dem produkter og konsepter som gjør at de kan øke salgsprisen - ja, så gjør det det. Uten å blunke. De er kjøpmenn, tross alt. De bare later som de er opptatt av lave priser - det de er opptatt av er høyere marginer. Forståelig nok. De hadde vært dumme hvis de gjorde noe annet. Og det er de ikke. De er rasjonelle folk, heldigvis. Og heldigvis er de også helt avhengige av den norske bonden! For uten norsk mat i butikkene sine er de helt ute å kjøre. Da er det nemlig fritt fram for andre aktører. Aktører som er så store at Norgesgruppen vil fortone seg som en søndagsåpen Rema-butikk!

Så husk dette norske bønder: Dagligvarehandelen er deres beste venner. Gå ut og skap større verdier sammen. Det vil alle tjene på. Norske bønder, ikke minst!

Smartere enn oss

Jeg har kjørt bil gjennom Østerrike i dag. Fra øst til vest. Det er et usedvanlig vakkert land. Litt som Norge, uten fjorder, bare enda flottere og mer spektakulært. Trange daler og høye fjell. Mange høye fjell. Uansett hvilken vei man vrir på hodet. Det er forståelig at de bygger hus av stein. For å si det sånn. Der hvor skogene vokser er det stort sett så bratt at trærne må felles for hånd. Vil jeg tro. Uten at jeg er noen ekspert på det området. Heller.

Men det mest iøyenfallende er likevel at de dyrker mat overalt - unntatt der det er fjell eller skog. Eller begge deler. Og unntatt der folk bor. For noen steder må de 9 millioner innbyggerne gjøre av seg. Tross alt. Ellers brukes nesten alt mer eller mindre brukbart areal til å lage mat - grønnsaker, korn og gress. Mye gress - selv i de bratteste dalsider der traktorkjøring må fortone seg som ren og skjær risikosport. Eller galskap.

Så er da også Østerrike selvforsynt på alle landbruksprodukter - unntatt ris. Og det er ikke fordi bønder blir rike av å være bønder i Østerrike. Heller. Det er fordi landet anser det som viktig. Og de har selvsagt rett. Mat er det viktigste som finnes. Etter vann. I tillegg gjør landbruksproduksjonen at landet ser ut slik som de som bor der - og alle som kommer på besøk - ønsker at det skal se ut.

Østerrikerne er smarte folk. Tydeligvis. Smartere enn oss i hvert fall. Uten at det behøver å bety all verden.

Vår selvforsyningsgrad ligger mellom 30 og 40 et sted. Litt avhengig av hva været gjør med kornavlingen vår. Som uansett er altfor liten.

Damene på Domus

Jeg var en tur i butikken i dag. For å kjøpe sånne ting man trenger. Eller bare vil ha. I kassen satt en godt voksen dame. Som kunne vært moren min. Omtrent. Sånn aldersmessig. I det hun skulle gi meg vekslepengene tilbake, stoppet hun opp litt, løftet blikket, så meg rett inn i øynene og sa "May I say so, Sir - you have very beautiful eyes!"

På den etterhvert ganske lange listen over ting jeg ikke har sett komme, klatret denne rett til topps. Med god margin. Så jeg klarte så vidt å stotre frem et lite "Thank you" før jeg sugde tak i posen min og la på dør. Senest da innså jeg at jeg ikke er i Norge. Jeg er i Kroatia. Ved Adriaterhavet. Man får ikke høre sånt på Domus på Dokka. For å si det sånn. Ikke det at det er noe galt med damene på Domus. For all del. Verken de på Dokka eller andre steder. De er bare annerledes. Veldig annerledes.

There is a light that never goes out

Jeg har kjørt bil gjennom Europa i dag. Gjennom EU. Ikke hele så klart. Bare gjennom deler av det som er igjen. Enn så lenge. Mens jeg har hørt på The Smiths. Mens "This Charming Man", "How Soon Is Now", "Bigmouth Strikes Again", "Panic" og "The Boy With A Thorn In His Side" har dundret ut av høytalerne på min svenske bil. Som kanskje er kinesisk. Eller no'. Who cares?

Og det er mye bra musikk. Virkelig!! Noe av musikken gjør meg glad. Noe gjør meg trist. Og noe gjør meg undrende. Tekstene handler om lengsel, drømmer, håp, skuffelser, frustrasjon og sinne. Og noen av tekstene handler om noe bare Morrissey selv skjønner noe særlig av. Tror jeg.

Tekstene er litt som Europa selv, tenker jeg. Mens jeg kjører gjennom Europa. Gjennom EU. Det som er igjen. Enn så lenge.

Men plutselig synger Morrissey:

"There is a light that never goes out"

Og da tenker jeg det er jammen ganske fint her i Europa. Også håper jeg - naiv som jeg er - at den europeiske ideen aldri dør. Ideen om at samhold og likeverd er det som gjør at vi kan leve godt sammen. Alle ulikhetene til tross. Jeg håper på det. I hvert fall.

Et øyeblikk

For ikke lenge siden var det krig i Europa. Igjen. 70 år er et øyeblikk. Ikke mer. I historisk perspektiv. 72 millioner mennesker ble drept. Etter at 20 millioner ble drept i den forrige. For 100 år siden.

Mye av årsaken til at denne galskapen kunne skje var at den økonomiske utviklingen var ulik. Mellom landene i Europa.

Den europeiske ideen var og er at dette ikke må skje igjen. Naturligvis. Og heldigvis. Derfor skapte man et felles marked i Europa. Der alle kunne delta. På samme vilkår. Noenlunde. Nettopp for å utjevne ulikhetene og fjerne grobunnen for nasjonalistiske og proteksjonistiske tanker. Og særinteresser.

Og dette var er en god idé. Og er en god idé. Kanskje den beste på veldig, veldig lenge. Også i historisk perspektiv. Den er poltikk slik politikk skal være - langsiktig og ansvarsfull.

Derfor er det litt av en gåte at den britiske statsministeren mente at det nå var en veldig god idé å spørre folk om råd. Et folk som gjerne skifter mening like ofte som puben stenger. Og kanskje flere ganger mens den er åpen.

David Cameron har tydeligvis aldri skjønt hva poltikk er. Egentlig. Og det er synd. For det folket han har vært satt til å lede.

Keiserens nye fjær

Alt skal bli større. Og mer robust. Heter det. For tiden. Robust skal det bli. Robust eller død. Liksom.

Kommuner, sykehus, forskningsinstitusjoner, universiteter, bedrifter, skoler, statlige etater, handelsavtaler og gårdsbruk.

Er det en lov som sier at ting blir bedre - bare de blir større?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at små enheter - som ikke fungerer godt - ikke blir bedre av å bli slått sammen med andre mindre enheter som heller ikke fungerer godt. Det hele blir dårligere. Og i tillegg fullstendig uoversiktlig. Sånn at ingen vet hva som gjør at det fungerer så dårlig. Og mindre enheter som fungerer godt, kan slås sammen med andre små enheter som fungerer godt. Da har man en sjanse til å bli bedre sammen. I hvert fall. Men virkeligheten er ofte at godt fungerende små enheter blir slått sammen med dårlig fungerende små enheter - og dermed vinner man ingen ting. Annet enn at de som var gode, blir dårligere. Og de som var dårlige fortsetter med det. For det er det de kan. Det er det de er gode på. Det å være dårlige.

Robust er keiserens nye fjær! Eller klær for den sakens skyld.

Tror jeg.

Om slitne idrettshaller

La meg fortelle en liten historie. Om to jenter. Som jeg kjenner. Ganske godt. Vi kan kalle dem Josephine og Elizabeth. Josephine var en ganske liten jente på 9 år da de to møttes for første gang. For noen få år siden. I en litt sliten kommunal idrettshall i Asker. Elizabeth var litt eldre. Gammel nok til å ha rukket å være med i et OL eller to i hvert fall. For hjemlandet sitt Bulgaria.

De to møttes etterhvert ganske ofte i den litt slitne idrettshallen. Nesten hver dag, faktisk. Sammen med mange andre jenter.

Elizabeth var trener. Josephine var ivrig. Ivrig etter å lære seg noe om rytmisk gymnastikk. Noe som helst, egentlig. Elizabeth hadde nok sett større talenter enn Josephine i sitt liv. Men hun var kunnskapsrik. Tålmodig. Og inspirerende. Hun tok Josephine og alle de andre jentene på alvor.

Kanskje så hun også noe hos Josephine som hun kjente igjen hos seg selv? Gleden over å få til ting. Gleden over å mestre. Denne gleden som gjør at man får lyst til å øve. Og øve. Helt til man får det til. Bare fordi det er skikkelig gøy å mestre. Og ikke noe annet.

Elizabeth lærte også Josephine å følge drømmene sine. Og det har Josephine gjort. Helt siden de to jentene møttes. I en litt sliten kommunal idrettshall i Asker.

Og nå som Josephine får lov til å reise ut i verden for å vise at hun mestrer ganske mye, vet jeg at Elizabeth følger med - hvor enn hun befinner seg - sprekkeferdig av stolthet og glede. Glede over mestringen. Og over at Josephine følger drømmene sine.

Det er altså ganske mye rart som kan skje. Når to jenter møtes i en litt sliten kommunal idrettshall i Asker.

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
hits