For meg er det greit. Nok



For jeg vet hvem jeg er. Sånn noenlunde. Jeg vet hvordan jeg er. Og hvor lite perfekt jeg er. Jeg vet at jeg er sånn passe. Ganske god til noe. Og ganske dårlig til noe annet. Smøre ski for eksempel.

Men hvordan er det for de unge? De yngre?

Barna mine for eksempel?

Som ikke riktig vet hvem de er. Hvordan de er. I forhold til andre på deres alder. Som forøvrig heller ikke vet. Hvem de er.

Utover at de alle får med seg at de skal være flinke, glade, smarte, pene, vellykkede og ganske rike. Ikke for tynne. Ikke for tykke. Helt perfekte. Akkurat som alle de andre der ute. På de sosiale medier.

Det barna mine skal være er uoppnåelig. For alle. Mine egne barn inkludert.

Og det er litt trist. For barna mine. For selv om jeg prøver å hjelpe dem er jeg usikker på om det nytter. Om noe nytter. Mot det perfekte. Det uoppnåelige.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits