Om norsk idrett

La oss se litt nærmere på norsk idrett. På hvor inntektene til norsk idrett kommer fra. Egentlig. Og uten å røpe altfor mye kommer det fint lite fra Hamar. For å si det sånn.

Frivillig arbeid anslås forsiktig av NIF til 15 milliarder. Per år. Medlems- og treningsavgifter utgjør 8. Kommunene bidrar med 6 milliarder og sponsorene med 4. Bidraget fra Staten/Norsk Tipping er 2. Av totalt 35 milliarder. Hvis vi antar at de som bidrar med frivillig arbeid er de samme som betaler medlems- og treningsavgifter, utgjør dette 66% av totalen. Bidraget fra Hamar er 5. Prosent, altså. Nesten 70% av inntektene kommer altså fra vaffelsteking, bæring av stoler, salg av dopapir og titusenvis av ufakturerte arbeidstimer - utført av mennesker som enten brenner for idretten eller for sine egne barn. Eller begge deler, så klart.

Det er dette som gjør at driften av norsk idrett går rundt. Sånn noenlunde. Og det fungerer, faktisk. Utrolig nok, kanskje.

Bare på ett område er norsk idrett kraftig underfinansiert - og det er på idrettsanlegg. Der pengene skal komme fra et statlig spillmonopol på Hamar. Som i tillegg til å kjempe en tøff kamp med andre aktører i det samme markedet, sørger for at alle som bare antyder at dette ikke er helt supert, blir kastet ut av idretten. Hedersfolk som Rune Bratseth for eksempel. Det er ikke etisk forenlig med norsk idretts grunnideer heter det da.

Hallo! Idrettens grunnideer og kjerneverdier bæres av vaffelstekerne og ikke av et statlig spillmonopol på Hamar!

La heller det skrikende behovet for idrettsanlegg - både til barn, ungdom og toppidrett - bli finansiert over statsbudsjettet. Så kan staten gjerne beholde spillmonopolet for min del. Og gjøre hva den vil med pengene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits