Norsk bærekraft

Uten soya fra Brasil dør den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man ønsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser på soya og andre proteinråvarer her til lands. Priser som er satt så lave at det ikke lønner seg å ha dyrene på beite. Til å nyttiggjøre seg av norske ressurser. Som det er flust av. Det lønner seg å ha kuene inne og fôre dem med kraftfôr - der soya er en viktig del.

Men soyaen som brukes i Norge skal ikke bare være billig og fraktes over halve jordkloden til Norge. Den skal også være fri for GMO. Selv om langt over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjødsel. I store mengder. Som man trenger for å dyrke soya i delstaten Mato Grosso. I Brasil. Råvarene til kunstgjødselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsområdet og Afrika. Råvarene fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjødsel før denne kjøres med bil drøye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes noe soya som (nesten) ikke er genetisk modifisert. Kjøretidsbegrensninger gjelder ikke på brasilianske veier. Sjåførene går på guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen måneder senere er soyabønnene klare for innhøsting. Og fraktes på de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra går båten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabønnene. Denne oljen fraktes med bil til Sverige der den raffineres og kjøres tilbake til Mills, Tine og øvrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfôrindustri. Og er da plutselig "norsk"

Hver båt med soyabønner fra Brasil må ankomme Norge innenfor et vindu på 10 dager. Hver måned. Hele året. Ellers dør kyllingen. Og laksen. Og etterhvert også grisen. Kua klarer seg - hvis den får nok gress.

Dette er altså logistikk- og verdikjeden som holder liv i norsk landbruk.

Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Når det passer. Når ikke andre er villige til å betale enda bedre.

Så når norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og bærekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstår eller fordi de ljuger. Eller alle tre. På én gang.

Uansett er det ikke bra. Det er nesten så langt unna bærekraftig som det er mulig å komme. Punktum.

2 kommentarer

NUK

26.10.2016 kl.22:26

Supert at du belyser dette, selv om jeg viste litt var dette meget klargjørende. Takk for at du sprer slik kunskap for det er hva som skal til om det skal bli en forandring på sikt. Om det blir.

Lidvin Hage

27.10.2016 kl.23:03

Les ofte Sistesiden og gleder meg over den kunnskap du sprer om norsk jordbruk til andre enn oss i næringa .Men no gav du eit inntrykk av at den importerte soyaen frå Brasil var det viktigaste foret til gris og ku. Kua produserer på norsk gras og korn som basis, og grisen er den beste utnytteren av det norske kornet.Berre ein liten del av det norske kornet er menneskemat utan at det har gått gjennom eit dyr.Soyaen frå Brasil er berre eit lite tilskot i kosten for å oppnå betre yting ,og det har vi som bønder eit politisk press på å gjere.

Skriv en ny kommentar

hits