Ganske god til å drible

Da jeg var en ganske liten fotballspiller var jeg ganske god til å drible. Jeg driblet og driblet. På løkka, i skolegården og på fotballtrening. Særlig på fotballtrening egentlig - for der var vi omtrent 50 unger ute på en grusbane med én ball. Så når man først fikk tak i ballen virket det rimelig meningsløst å gi den fra seg igjen. Så sakte men sikkert ble jeg ganske god. Til å drible. Bedre enn mange andre. Noen kalte meg sikkert et talent. Eller no'. Og ville i dag sikkert forsøkt å plassere meg sammen med andre, som også var gode til å drible. Eller som var sterkere og raskere enn meg. Men da hadde jeg ikke turt å drible. Så mye. Jeg hadde begynt å "jukse" for å tilpasse meg de andre, som kanskje var både bedre, sterkere og raskere enn meg. Utviklingen hadde stoppet opp. Og jeg hadde blitt en middels god dribler. Istedenfor en ganske god dribler. Og det hadde ikke vært like moro. Kanskje for de andre, men ikke for meg.

Én kommentar

21.11.2016 kl.21:48

Luftdribler!

Skriv en ny kommentar

hits